[Nora og Juniblest]

Vi som driver med hest vil gjerne bruke kroppspråket og holdning og alt det der for å kommunisere med hesta våre, men det slo meg i dag at vi alltid studerer lederhingsten/-vallaken og aldri hoppa. Hesta forstår jo hvilket kjønn vi mennesker har så jeg lurer på om kvinner egentlig burde studere og lære seg mønsteret til sjefshoppa framfor lederhingsten?
Eller blir det skit samma og det funker uansett?
_________________
Kråka elsker Kringle!


Kjærlighet er å bli venner igjen... =)

http://mam.datser.com/forum/

http://norakra.blogspot.com/

[tinuviel]

Hm.

Jeg vet at Monty Roberts baserte sine teorier på observasjoner av en lederhopppe, hvertfall i begynnelsen. Vet ikke om det er den helt store forskjellen.
_________________
Never deal with a horse when you are in a fit of passion. A fit of passion is a thing with no foresight in it, and so we often have to rue the day when we gave way to it. ~ Xenophon: The Art of Horsemanship

[One]

Litt OT, men jeg merker godt at jeg har en helt annen respekt av hester som kjenner meg nå når jeg er gravid.

Jeg trenger sjeldnere pisk når jeg jobber hester fra bakken osv.
Holder med en håånd som peker og knipser, så hormonene har helt tydelig noe å si.
_________________
Det er så rart å være menneske, jeg vet bare hvordan det erå være meg selv.

[BeritB]

Det finnes mer enn én måte å lede på, og lederegenskaper handler ikke om kjønn men om personlighet. Hva slags leder man er handler først og fremst om hvem man er og hvor godt man kjenner seg selv. En god leder er først og fremst trygg på seg selv som leder. Lederskap krever evnen til å holde hodet kaldt og se hva den man vil lede trenger i en gitt situasjon - hva skal jeg som leder gjøre for å gi mine medarbeidere best mulige forutsetninger for å skinne? Lederskap handler om å se andre og om rolleforståelse - en god leder går oftere bak og dytter enn h*n løper foran med fanen høyt hevet.

Den verste typen leder, enten h*n skal lede hester eller dyr, er h*n som uten å nøle gir andre skylden når h*n mislykkes. For å være brutal: hvis en medarbeider feiler, er det lederens ansvar, med mindre medarbeideren er på helt galt sted eller har alvorlige problemer. Og i begge tilfellene burde lederen sett det og tatt grep før medarbeideren havnet i en situasjon h*n ikke kunne håndtere.

Samme med hesten - hvis hesten ikke "virker", er det rytteren som gjør feil. Hesten virker. Det er rytteren som eier situasjonen og som skal gi hesten best mulig forutsertninger for å stråle ut fra det hesten kan og evner.

Noen tror lederskap er å bryte team, enten det handler om et prosjekt eller om noe så enkelt som å rekke et fly. Men lederskap er ikke å rase avgårde og tenke at de får holde tritt de som kan. Den ekte lederen er tvert i mot h*n som følger gruppa og sørger for at det svakeste leddet får en ekte sjangse til å holde følge med de andre, ved å støtte og hjelpe.

Enkelte later til å ha det i seg, andre må lære hva lederskap betyr. Men alle kan lære, det er det fine. Det finnes ikke én lederstil, det finnes like mange lederstiler som det finnes personligheter. Felles for de gode lederne er først og fremst trygghet, omsorgsevne og vilje til å la andre få frihet til å løse oppgavene de blir gitt ut fra egen vurdering og evne. Når det gjelder hestene kan det ved første øyekast virke som en dårlig løsning å la hesten få fred til å løse oppgavene sine, men hvis vi tenker litt lenger betyr det ikke annet enn at vi viser hesten hva vi vil og så gir den ro til å gjøre som vi vil i stedet for å mase og kjase til hesten går i baklås. Det er det samme når vi rir - vi prøver å la være å forstyrre hesten med en masse mas og surr men heller holde hjelperne rolige og signalene små og presise.

Kvinner har kanskje en annen lederstil enn menn, men kvinner er like dyktige ledere, og kanskje ofte flinkere til å lytte til og med.
_________________
The purpose of classical education is to replace an empty mind with an open.

[Hanne]

Godt spørsmål, Nora. Jeg har lyst til å vri litt på det. Vi studerer ofte den vi tror er ledervallaken. Den som bøller og holder på fordi han slett ikke er leder, men gjerne skulle ønske at han var det. Og da blir vår oppførsel helt feil, for hvis vi hermer etter ham, vil vi aldri får respekt fra hestene.

Utfordringen når vi studerer flokkene, er at lederne ikke er så lette å se ved første øyekast. Signalene er små og rolige, og det er slett ikke sikkert at lederhingsten tar opp kampen med alle bøllene. Ikke lederhoppa heller.

Ofte er det slik at lederhoppa går foran og viser vei, og hingsten kommer til slutt. Ikke for å jage, men for å passe på at alle er med. Da vi var i Frankrike på ridderturnering, sov ikke Hugo skikkelig på 10 dager, fordi han hele tiden passet på at alle de andre var trygge. Han slumret litt, men lå aldri nede og sov tungt. Sånn er det også å være leder.

Lederhoppa går ofte foran, og ordet "leder" betyr jo den som går foran og som de andre stoler på og ønsker å følge. Den som leder til noe godt, trygt eller interessant. Lederhoppa kan også være den som straffer bøllene som er slemme med føllene. Men dette gjør hingsten like ofte. Begge to forsvarer mot fiender, men aller mest hingsten, som kan være voldsomt aggressiv når det virkelig gjelder. Det er ofte litt overraskende, siden han gjerne er veldig rolig og omsorgsfull i flokken.

Hugo er også helt rørende påpasselig med unghester. Jeg har flere ganger sett ham ta på seg oppgaven med å passe på at nye åringer ikke går på gjerdet eller ikke kommer i klammeri med eldre hester. Det samme gjør hoppene, men ikke i så stor grad overfor fremmede unghester. Det ser ut som om jo lenger oppe i hierarkiet hesten er, dess mer omsorg viser den overfor yngre hester. Jo lenger ned, dess mer egoistisk oppførsel.

Skal man være leder, er man nødt til å ha en viss omtanke for andre. Det er klart at det fins mange psykopatledere, som hersker ved hjelp av makt, manipulering og frykt, og disse finnes også i hesteverdenen, fordi vi setter hestene i avgrensede flokker, som ikke kan velge selv. I et fritt liv i vill tilstand, vil mange hester velge å holde seg med ledere som er omsorgsfulle. I en inngjerdet flokk, vil bøllene kunne regjere fordi de andre hestene ikke har noe valg.

Bøllene er ofte bare usikre og har ingen kunnskap om hvordan de kan lede på en selvsikker, men vennlig måte. Slik synes jeg ofte det er hos mennesker også.

Det er klar forskjell mellom hvordan hingster og hopper leder, akkurat som det er gjennomsnittlige forskjeller mellom kvinner og menn. Men begge kjønn leder best igjennom denne rolige autoriteten som avtvinger respekt og ikke frykt.

Hvis jeg skal si noe generelt om forskjellen mellom hopper og hingster, vil jeg si at det ser ut som om hingstene bare bestemmer at "sånn er det, og hvis du ikke hører, får du deg en lusing". Hoppene jager uskikkelige hester ut av flokken og utviser dem. (Hingstene gjør også det, men da heller hester som ikke vil innordne seg deres autoritet og ikke forstår hierarki) Hoppene kan bli mer grinete og er mere "bitchy", og har ikke et så klart hierarki som gutta. Lederhoppa er svært ofte litt vanskelig å finne ut hvem er, hun leder ofte ganske subtilt, og er gjerne ikke den mest bitchy, men den som alle følger etter når det gjelder. Hun kan like gjerne være en rolig og stille type. Det kan også være flere lederhopper, ut fra hvilke egenskaper situasjonen krever. Altså: som hos mennesker er gjerne hoppene mindre hierarkiske av natur. Hingsten er i grunnen veldig lite innstilt på diskusjon og deling av makt.

Hvis vi mennesker skal ta lærdom av hestene, tror jeg vi gjør lurt i å se på begge måtene å lede på, hvis jeg ikke skal si alle, siden hoppene gjerne har flere. Jo bredere repertoar vi har, dess bedre kan vi gjøre jobben.

Hanne
_________________
Den som jobber mye med å gjøre de enkle tingene godt, vil klare å gjøre de vanskelige tingene enkelt.

[Hanne]

[BeritB]

Og så har du sånne lederhester som Nessprinten Jeg har aldri sett ham gjøre noe som helst for å befeste lederrollen sin - han bare er sjefen, basta.

Det morsomste var vel da han ble satt på beite sammen med to enerponnivallaker og en hoppe, og de to vallakene herjet verre for å bli enige om hvem som skulle være sjefen.
-Jeg er sjefen!
-Nei, JEG er sjefen.
-Pøh, det er jeg som er sjefen!
-Hah! Det skal du bare prøve på, du. Det er JEG som er sjefen!
Og så videre og så videre...

Nessprinten ga beng i dem, han sto og tygde litt, kikket på været og gjorde seg kjent med luktene rundt ham. De herjet og hoppet og steilet og galopperte, og han gjorde ingen av delene, han bare sto der og var der.

Allerede neste morgen, til første foring, var det ingen tvil om hvem som var sjefen over alle sjefer. Nessprinten, så klart. Det er nesten så man lurer på om han lot dem holde på til de ikke orket mer, og så ruslet bort til dem og sa at -Det er greit at dere holder på, gutter. Jeg skal ikke være en gledesdreper eller festsabotør, men sjefen, det er jeg. Så, løp avgårde med dere nå, ungsauer
_________________
The purpose of classical education is to replace an empty mind with an open.

[Linn]

[Nora og Juniblest]

[Hanne]

Næh. Jeg synes de veldig ofte ser på oss kvinner som svake, utydelige tullinger. Ihvertfall hingstene, men veldig mange av de andre også. Mange menn er også utydelige, bevares, men gjennomsnittlige mye tydeligere.

Det nytter liksom ikke å gå hjem og furte om en hest ikke vil. Og det er dessverre svært mange kvinner som ikke vet andre måter å få viljen sin på.

Ellers er stort sett alle hester greie med unghester og føll. De som ikke er det, blir utstøtt av en fungerende flokk.

Hanne
_________________
Den som jobber mye med å gjøre de enkle tingene godt, vil klare å gjøre de vanskelige tingene enkelt.