[Stine og Prins]

Japp etter mye mas fra Tuva om at jeg måtte ha en treningsdagbok så får jeg endelig laga en da
Så man får prøve å skrive litt selvom jeg ikke er så god på det men

Hesten:
Kaldblodsvalakk fra 99. med navn Prins aka rodeo hest

Rir annenhver uke for Pelle (noe som fungerer supert ) *skryte*
Det vi jobber med nå er vel å få hesten litt ned på jorda, da energi nivået flakser oppi himmelen ett sted.

Bilder av vidunderet!

[Tuva&Pooh]

Fliiiiink jente! *klappe på hodet*

_________________
Tuva & Pooh

Kaldblods-power

[Anne-Line]

den hesten din var jo fryktelig nydelig da:) mye energi..ja... kan godt gi litt av den til hesten min..hehe

[Stine og Prins]

ja det kan han godt få bare å forsyne seg

[Anne-Line]

haha tenk om det kunne vært så enkelt da gitt:)

[Stine og Prins]

Jau idag rei jeg en god tur oppover grusveier i skauen her.
han valsa avgårde som vanelig.
prøvde å sitte litt sånn jeg har fått beskjed om vippe rumpa litt fram, bena på rett plass (auuu stive hofter ) og den magetingen.. det går til jeg glemmer meg bort i min egen verden. men han roer seg å går ganske så rolig når jeg faktisk gjør det.. det er tungt men verdt det (æsj den dvaske kroppen, som forøvrig er mindre dvask enn i sommer etter tap av 40kg flesk *eew* men fortsatt dvaaask )
(back to topic)

etter å ha skritta en stund 15-20min så prøvde vi oss på litt sideøvelser på begge hender bortover veien, gikk ganske så bra ikke for mye rodeo
fortsatte med å småtrave litt øve litt på overganger type; skritt trav holdt trav skritt osv... hadde enda ikke funnet ut om lille rodeogamp faktisk kunne fatte gallop, bare gjort noen halvhjerta forsøk som har endt i full rulle og ingen stopp knapp.
MEN så måtte det testes skikkelig på en ordentlig måte, begnyte i rolig trav la på gallop sjenkel og så gallop, vips vi var en meter(?) oppi lufta men endte i noen rolige gallop steg så det var gøy prøvde å fatte noen ganger oppover veien og det gikk ganske så bra, så ga meg mens "leken var god" ba ikke om at han skulle fortsette å gallopere men ett par steg så ned i trav.
dog som vanlig blir han flyvende oppi lufta etter å ha gjort noe annet enn skritte rett fram på lange tøyler, så på vei hjem så hadde han egentrening på levade etter kanskje ett kvarters tid var han tilbake til "rolige" seg.
dette ble ett salig kaos av "dagens".. bær over med mine skriveleifer og komma/punktum forstyrrelser!

[Stine og Prins]

hadde store planer om å være flink å skrive her idag men trokke det blir mer enn: god damn it i give up.. for nå....

noen som vil ha hestepølse? ja? (og får med en ubrukelig rytter på kjøpet..)

[Anne-Line]

uff da.... Nå har jeg bare sett dere på en trening, men synes du var kjempeflink! Ikke alle som hadde kjøpt seg en slik energi bombe hvertfall.

alt går jo opp å ned med hest i trening.. Det tør jeg skrive under på..hehe.. selv om mitt problem med hesten min er jo energi...

Så gi ikke opp.. i morgen kan det hende alt er bedre

[Stine og Prins]

Ja da var det avgjort Prins skal avlives. Hadde en sinnsyk reise med han idag på tur og forholdsvis farlig (i tillegg til noen reiser jeg har hatt med han tidligere) så ser ikke at det er forsvarlig at noen skal sette seg opp på han igjen.. det går ann på ridebane men det tror jeg neppe er noen løsning at han skal traske på en ridebane resten av livet.. trist men vet ikke om noe annet egentlig merkelig at det blir tullball HVER gnag jeg tror jeg har funnet "rette" hesten bah...

edit for å legge til at det som skjedde akkurat idag var at han stakk i full rulle med meg i nærmere 2km uten å i det hele tatt ense at det var noen der. han har stukket tidligere NÅR vi allredet har galopert å stoppa i "rimelig" tid etterpå. men nå var det bare plutselig. etter litt møtte vi en bil og vi var nesten midt i veien hadde ikke nubbsjangs til å styre verken ene elelr andre veien, men den bilen ga han en blanke i, viste ikke tegn til å skulle svinge unna så HELDIGVIS kom ikke den bilen så fort som de bruker å komme bortover den veien der for da hadde det vel værken vært mere meg eller hest.

[Anne-Line]

å det var trist å lese da

Men jeg må også si jeg skjønner deg. Det er jo ikke trygt å ri på en hest som plutselig gjør sånn.. Den kan jo da skade seg selv, og ikke minst deg! Skummelt med utilregnelige hester også..

Du finner nok den "rette" en gang skal du se.

*trøsteklem*

[stine]

[Stine og Prins]

Er forsåvidt enig med deg stine. men det som jeg tenker eller føler er jo at jeg tørr ikke sende noen avgårde på tur med han uansett hvem det er egentlig for jeg vil ikke ha på samvittigheten at noen blir kraftig skadet om det skulle skje at vedkommende ikke klarer holde seg på samt at hesten og kan bli alvorlig skadet.
Og jeg sitter aldri å venter på at det skjer for evig optimist på hesteryggen så tenker jeg alltid at det går bra å tar det heller som det kommer, når han har stukket blir jeg vel egentlig ikke redd da heller for har lært meg at å bli hysterisk hjelper aldri på noen måte når man er på hesteryggen. dog om det skulle skjedd igjen hadde jeg nok blitt redd ja når jeg hadde det møte med den bilen og så han ikke viste tegn til å vike foor den.
Jeg er ikke redd han på noen måte. jeg har en liten regel for meg selv at jeg setter meg ikke opp på en hest hvis jeg er redd den eller nervøs. de gangene jeg kanksje har vært litt nervøs eller redd bruker jeg heller lang tid før jeg setter meg opp.

og selge han videre evt gi han bort videre har jeg ikke så mye lyst til, det måtte isåfall vært noen jeg visste hadde kunnskapen og erfaringen til å takle han. for jeg føler ikke at dette er noe jeg kan takle, derfor velger jeg og ikke fortsette har ikke lyst til å bli en "redd" rytter igjen.

På ridebane er han jo ikke noe problem sånn sett forutenom at han blir litt lett forann å bak når han syns det er tungt eller man ber om for mye/ikke skjønner. han tar ikke ut og har aldri vist tegn til å ta ut på en ridebane.

ble litt kaos innlegg som vanlig. litt drålig på å forklare/formulere meg

[Nora og Juniblest]

Hei. Jeg kjenner ikke hesten din, jeg kjenner ikke deg. Jeg veit at det er mange omstendigheter her jeg ikke veit noe om, men nå er jeg bare nødt til å uttale meg.

Selvfølgelig er det en skrekkelig krevende hest du har der, men avlivning er ikke svaret. Iallefall ikke før man har prøvd en del ting og det innebærer ikke at du aleine skal prøve mange forskjellige teknikker! Du aleine kan ikke klare dette, men med hjelp kan det hende det løser seg. Hvis du ikke er motivert for den enorme prosessen dette innebærer må du la noen få sjansen til å fikse Prins. Du blir sikkert veldig støtt av det jeg skal si nå, men bare fordi du ikke takler hester betyr ikke det at ingen andre gjør det... Det er ikke fordi du er en dårlig rytter eller et dårlig hestemenneske, men fordi du, iallefall slik jeg leser det ut av situasjonen, har fått en hest som er mye tøffere enn deg. Jeg hadde ikke klart meg med en sånn hest, jeg er usikker på alt som ikke er min egen lille ponni, og livredd for alt som oppfører seg truende.
Du har også en fått deg en kaldblodstraver, da. De kan være kjempefine, men de trenger en særdeles fast hånd og enkelte av dem kan mer eller mindre utelukkende håndteres av tøffe mannfolk. Rett og slett fordi den rasen gjennom mange, mange år har blitt avlet tøffere og tøffere.

Kjemi er også alfa og omega, og de hestene andre anser som følsomme anser jeg som uberegnelige, skvetne monstre. Samtidig vil vel samtlige her på forumet med unntak av Astri si at Juniblest er en hjernedød ting som ikke gidder å jobbe

Poenget mitt er at selv om du ikke får til denne hesten og flertallet av hestejenter her i landet ikke har sjangs, kan du ikke la han dø av den grunn. Det syns jeg er veldig sneversynt og dårlig gjort mot hesten. Istedenfor å tenke at du ikke vil selge han av frykt for at andre kan skade seg, bør du finne den rette eieren. En av disse trav- eller westerngubbene kan sikkert få skikk på han. Eller du kan sette han i trening en periode før du blir med på treningen selv også.

Jeg syns heller ikke du kan ta en slik avgjørelse midt i etterskjelvningene etter en sånn opplevelse. Selvfølgelig er du rystet langt inn i margen, men det er en desto større grunn for å la alle avgjørelser vente til du har fått igjen pusten. Det bør ikke bli sånn at andre kan tro at det hele er en hevnaksjon..

Jeg skjønner også det kan være vrient å svelge stolheten når man blir så redd for sin egen hest. Man ser overalt at hester blir solgt fordi den er "umulig" og eier klarer aldri å innrømme at h*n er redd. Det kan jeg forstå, men det skjer med veldig, veldig mange. Halvparten av hestefolka jeg kjenner er redd for et eller annet med hest, sin egen eller generelt. Det er ikke noe flaut med det, snarere helt vanlig.
Du vil oppnå langt mer respekt ved å si "denne hesten fikser jeg ikke, jeg selger han til en som gjør det" enn ved å avlive den. Du vil også måtte leve med å ha tatt et uskyldig liv, og det er mange som vil bebreide deg i det stille. Jeg må innrømme at jeg er en av dem, for å være ærlig.


Dette blei langt. Poenget mitt er iallefall at du ikke har grunn til å føle nederlag så lenge du gir hesten en sjanse, enten ved å prøve selv ved hjelp av andre eller ved å gi han bort. Nederlaget vil kun melde sin ankomst hvis du avliver han, tar et liv fordi du selv er redd. Å være redd i seg selv er ingen forbrytelse, men hvis du nekter for det og lar andre lide for det må du virkelig ransake deg selv...

Jeg ønsker deg bare det beste, virkelig! Og jeg vil prøve å hindre at du begår kanskje den største tabben i ditt liv..

En klok mann sa: den eneste gangen du kan være ordentlig modig er når du egentlig er skikkelig redd.
_________________
Kråka elsker Kringle!


Kjærlighet er å bli venner igjen... =)

http://mam.datser.com/forum/

http://norakra.blogspot.com/

[Ingrid M]

Nå må jeg si meg uenig med Nora. Pensjonert kaldblodstraver som stikker av. Virker kjent.

Stine. Høsten 2006 fikk jeg en kaldblodstraver som vi tok rett av banen og jeg skulle omskolere selv. Jeg hadde ridd (travere) hele livet, vært borti alle typer hest og alle problemer, og jeg var sikker på at det gikk fint. Han var en nydelig hest, snill som dagen er lang på stallen, på banen og kunne håndteres av små barn. Men etter en stund begynte han å stikke med meg. Første gangen trodde jeg det bare var tull, at han bare skulle til de andre hestene på andre siden av jordet. Andre gangen også. Men så gjorde han det hver gang. Han ble steinhard i munnen, og man kunne ikke stoppe eller styre noe som helst. Jeg var bestemt på å ikke gi meg, og etter noen måneder hadde jeg pådratt meg tre hjernerystelser, nesten en knust hofte og en skiveutglidning i ryggen og lungen jeg fortsatt sliter med, foruten blåmerker og sår. Og jeg ville ikke innrømme det, men jeg var livredd. Jeg har aldri vært redd for å ri før, aldri for noen ting, men etter de månedene der ble jeg livredd, og det har jeg aldri blitt kvitt. Hver gang jeg sitter på en hest som gjør et forsøk på å kaste seg rundt eller frem får jeg vondt i magen.

Til slutt innså jeg at jeg ikke kunne klare dette selv. Jeg måtte gjøre noe, fra eller til; få hjelp eller avlive ham. Og jeg endte nesten på det siste. Helt til Lisa (Mirìel) fortalte meg om Pelle. Vi brukte mer enn et halvt år i skritt på gårdsplassen, men til slutt ga han seg, og jeg fikk solgt ham som rideskolehest da jeg til slutt måtte selge ham. Problemet lå i respekt, og jeg trodde jeg hadde respekten hans, men det hadde jeg ikke. Han var en typisk "manne-hest", og hadde vokst opp hos en røslig bonde med en utestemme jeg bare kunne drømme om. Hesten hadde ingen interesse av å snos rundt lillefingeren på en jentunge. Allikevel har jeg "snodd" all verdens "voldelige" travere rundt lillefingeren uten problem før. Jeg hadde bare møtt min overhest, på en måte.

Jeg hadde ett helgekurs med Pelle, en løs ridetime og et sommerkurs, og gjorde hjemmeleksen min, og et halvt år senere hadde jeg en ny hest. Det ble mye skritting og kjedelig arbeid, men det var verd det. Han var verd det.

(Hvis du vil lese mer om meg og Pål, så ligger det en treningstråd et eller annet sted blant treningsdagbøkene her på forumet. Jeg skrev om hvert fremskritt, uansett hvor lite, om hele problemet, og om alle nedturene. Og det hjalp, det også.)

Poenget mitt er ikke å gni min solskinnshistorie i ansiktet på deg i en håpløs situasjon. Poenget mitt er at jeg har vært der selv. For det første synes jeg du gjør rett i å ta avgjørelsen din nå. Jeg gjorde ikke det, og jeg er fysisk og psykisk ødelagt for mange år fremover. Pass på deg selv også, det er ingen tvil om at han er farlig. Nå har du en realistisk oppfatning av situasjonen, og hvis du venter, har den en tendens til å bli romantisk, og det er da det blir farlig. ("Han mente det sikkert ikke," "det var sikkert bare denne ene gangen" eller "det var sikkert jeg som var problemet"). Ikke vent.

For det andre; jeg mener ikke at du skal avlive ham uten videre, det er ikke derfor jeg er uenig her, men jeg har vært akkurat der selv, og jeg vet at selv om det kanskje kan fikses, så er det en langvarig og farlig oppgave, og du skal tenkte godt gjennom om du er villig eller har mulighet til å ta på deg den oppgaven selv. Med eller uten hjelp. Tenk over hva hesten betyr for deg, om du synes han er verd det, eller om du vil prøve å skaffe ham noen andre som er villige og har ressurser til å hjelpe ham.

Og for all del: drit i hva andre hvisker bak ryggen på deg! Det er din hest, og det er du som kjenner hele situasjonen. Det er deg det går utover, fysisk og psykisk, og å mumle bak ryggen din er feigt. Dette er en sak mellom deg og hesten, og eventuelt den personen du velger å få hjelp av.

Jeg har ingen tro på at du tror at du selv kan alt, og at du ikke er villig til å ta imot hjelp. I den situasjonen der vet man ikke hva eller hvem som skal klare å hjelpe deg. Det har absolutt ingenting med å svelge stoltheten å gjøre, og det er ikke sneversynt. Det er en utrolig vanskelig situasjon, man er redd, bekymret og under tidspress, og press og beskyldninger fra andre er det siste man trenger.

Men snakk med Pelle neste gang du ser ham, eller send en PM eller noe. Forklar hva du mener, og spør hva han tror er sjansen for å fikse Prins. (Eventuelt spør om han tror det er det samme som med Pål.) Foreløpig skader det ingen at du lar hesten stå litt, tenker og forhører deg hos folk som kan hjelpe, før du tar en avgjørelse. Jeg mener at du skal være sikker på at du har tatt riktig avgjørelse, men jeg mener også at det ikke finnes noe som objektivt er den rette avgjørelsen. Du kan bare ta den avgjørelsen som du føler er best.

Jeg er sikker på at du klarer å finne en løsning som er best for dere begge, samme hva du bestemmer deg for. Lykke til!

Hilsen
Ingrid
_________________
It wush and we *hic* did, Mon-Shwar. And an exshellent job we did too, if I musht say.

I'm few in numbers, but fiersh good, sir!

[Hanne]

Bare en liten kommentar på siden her: Det er IKKE en lett oppgave å bare finne noen til å ta over en dominant kaldblodstraver. For mange i en slik situasjon er det enten å klare den selv eller å avlive. Ikke døm den som velger å avlive i en sånn situasjon. Ihvertfall ikke før du er villig til å ta den over selv. Eller å ta ansvaret for at eieren dreper seg selv.

Ja, vi kan hjelpe en sånn hest og eier, men det finnes ingen lettvinte løsninger.

Hanne
_________________
Den som jobber mye med å gjøre de enkle tingene godt, vil klare å gjøre de vanskelige tingene enkelt.