Nå ser det på datoen kanskje ut som om jeg har trent to ganger på én dag, men det har jeg ikke. Ikke enda.

Ares var en engel i dag, smidig og lydig. Rart at det skulle henge sammen? Og så begynner han såvidt å ta litt vekt bak. Rytmen er ikke på plass hver gang jeg rir, men i dag var det bra.
Det ser ut til å ha oppstått et slags system der jeg trener hardt 1-3 dager, og så mykere en dag. Det er stort sett på feelingen, men jeg forsøker også etter beste evne å være bevisst på at jeg ikke overtrener noe. (Ingen fare enda, iallefall)
Ares er veldig kommunikativ (finnes det ordet?), og må snu seg rundt for å snuse på foten min hver gang han har fått til å gjøre noe som han synes er vanskelig. Det er forøvrig ikke noe særlig deilig rideføre nå, knudrete og fælt, men det kunne jeg bare med den beste vilje kjenne noe av.... Det vil si at Ares balanserer seg veldig godt. Noen ganger føles det som om dårlig rideføre gjør ridningen, eller hestens respons BEDRE i stedet for at det skal føles kjipt hver gang det er langgrunt på ridebanen, eller knudrete, eller glatt, eller dyp snø.... Og noe av det der er det jo hver gang. Bortsett fra når man støver ned, selvsagt. Ikke å forglemme.
Veldig fornøyd med progresjonen. Det er viktig å skru ned kravene av og til, ikke nødvendigvis for hestens skyld, men for å kjenne hvor mye bedre ting går nå! Når man pusher ved grensa hele tiden, er det lett å bli litt oppgitt- man føler seg litt hjelpeløs når det alltid er vanskelig. Det er likevel min bestemte overbevisning at AWESOME kan man bare bli når man oftest pusher grensene. Og AWESOME er dit hvor jeg skal.
Pelle