Jeg har jo vært bortreist i helgen, og holdt kurs, men mandelen blir trent allikevel. Det er Marit som skal mønstre henne, og Marit rir henne to ganger i uken fast, og trener nå også hver gang på mønstring, fletting, pussing og alt hva kunsten innebærer. Marit har mye erfaring fra utstilling fra før, og var så supersnill å tilby seg å både trene henne på mønstring og faktisk mønstre henne på selve utstillingen. Det er jeg veldig takknemlig for, jeg er jo som kjent ikke så veldig rask til bens, og Pelle og Henrikke har nok med å stille og vise Brasil.
Ifølge rapporter fra mandag var hun flink og veldig mye bedre enn sist Marit red, så det var en god tilbakemelding. Det betyr jo at treningen sakte men sikkert gir resultater. Det har vært et langt lerret å bleke, men så er det jo moro når det virker til slutt.
Nå skal jeg ikke dermed si at hun vil bli godkjent, det er opp til dommeren, dronningen selv og eventuelle snille eller slemme tilfeldigheter, men vi har ihvertfall gjort så godt vi kan, gitt omstendighetene.
Så kan man jo si at vi kunne ha fikset dette med bakparten med en gang, men slik er det dessverre ikke i virkelighetens verden. I virkelighetens verden skjer ikke ting helt slik som man planlegger. Man er så heldig at man får enda et hjertelig velkomment og velsignet barn, helt ut av det blå, lenge etter at alle leger og solemerker sier at det er for sent å håpe på slikt. Og at man da har kjøpt seg lusitano i Portugal, og satt føll på allerede, vel, det har man allerede gjort, men det betyr jo at man ikke får den helsen eller den tiden man hadde planlagt å bruke på de fire føllene som man får det året.
Så dermed blir til litt utsatt, og egentlig var det vel ikke så greit å få gjort noe med det før etter at føllet hennes var avvent, og hun kunne komme ordentlig i trening. Da var hun fem, nesten halvvill og med et høyrebakben som nesten ikke hang på på grunn av låsninger og feilkoordinasjon.
Ikke noe rart hun ikke ville komme for å trene!
Noen ganger må jeg sitte slik og mimre litt for å roe meg ned og se at det er faktisk skjedd masse siden da. Nå kommer hun interessert og positiv nesten hver gang. Hun virker mye mer tilstede i øynene og kroppsspråket, villig og nysgjerrig på oss og hva vi vil. Når hun funker som hun skal, er hun myk og rolig når hun blir ridd. Hun er lite skvetten, rent ut sagt modig vil jeg si, bortsett fra når hun vil bestemme selv, selvsagt, noe som vi erter henne en god del for.
Når hun fremdeles ramler tilbake i gamle rollkurvaner, er det i mye kortere seanser, og det er jo faktisk mulig å hente henne ganske raskt tilbake dit hun skal.
Dette er selvsagt på grunn av at hun har fått endret hvordan hun holder bakparten. David pleier å rynke på nesen over hester som er "open behind". Det skal ingen hester være, og slett ikke en lusitano. Det betyr at bekkenet tipper opp i bakkant, og at hesten dermed ikke er i stand til å bære seg slik en sånn hest skal. Amendoa var sånn. Vi prøveutstilte henne i fjor høst, og til og med de lokale dommerne, som til vanlig dømmer fjordinger og travere, ga henne trekk for vinklene i bakparten. De brukte andre ord enn vi gjør, men resultatet var det samme, hun sto og struttet med baken feil vei og knekk i lenden.
Dette vet vi er mulig å rette ved trening. Antagelig har hun vært slik fra føllalder av, hun var sånn da hun kom til oss, og en fødsel hjelper veldig dårlig på et slikt problem. Etter fødsel er alle muskler og andre strukturer som skal hjelpe hesten å stabilisere kroppen og holde bakparten på plass strukket og alt for lange for effektiv stabilisering. Det vil si at et slikt problem kan bli enda verre. Det viste seg jo også å stemme, og siden hun har en tendens til å frike voldsomt ut, med fare for å skade både seg selv og andre når vi forsøker å arbeide med problemene, har vi valgt å jobbe svært langsomt og forsiktig med dem.
Når jeg jobber slik, har jeg veldig lett for å se mørkt på det, og tro at vi ikke kommer noen vei som helst. Men det har vi jo. Jeg tror at jeg skal kunne være forholdsvis fornøyd med damen til lørdag. Hun er ikke klar til å vises ridd i alle gangarter ennå, da hadde det nok blitt litt jubalong fremdeles, men det skal hun jo ikke. Hun skal vises i hånden. Og det ser faktisk ut som om hun har kommet mer på plass også i hånden, det vil si at hun nå mer naturlig og av seg selv holder seg slik en lusitano skal, og ikke står der og spriker med bakparten.
Det er ikke bare bekken og beinstilling som lider av et slikt problem, men også at hun ble svært urolig og ikke ville stå stille eller skritte og trave godt. Det tror jeg at jeg kan være ganske rolig på nå. Alt i alt, så lenge ikke noe uforutsett skjer, tror jeg at vi er så klare som vi kan, og at hun kan få vist seg slik som hun er fra naturens side. Bedre enn det klarer vi uansett ikke.

Hanne