Vi har fått oss en ny hest. Det er Promyk, som har stått her en stund, og som nå er blitt vår. Han kom til oss for omtrent ett år siden, fordi han var svært aggressiv og farlig. Og det var ikke bare tull, jeg har aldri møtt en så skummel hest som ham. Han siktet etter hodet ditt, med både, tenner, forben og bakben, og han er 1.74 høy og sterk og kraftig.

Etter å ha jobbet med ham i et år, har vi funnet ut at vi liker ham så godt at vi gjerne ville overta ham da vi fikk mulighet til det. Han er nå snill og grei, men han er ikke for alle å håndtere, så derfor blir han en av dem som ender opp her. Det ser ut som om vi liker outsiderne og de vanskelige best. Det er nok ikke slik, men man ender jo gjerne opp med å forbarme seg over de vanskeligstilte.

Sånn her har året som gikk fortonet seg:

Vi visste at Promyk hadde en vanskelig historie da han kom, og at han hadde angrepet folk på en farlig måte mange ganger. Men siden vi nå har litt erfaring med slikt, tok vi ham imot, enda vi har sluttet med å ta hester i trening. Han ble satt i rundpaddocken, for at han skulle få komme over i flokken dagen etter. Det er ofte greit for nykommerne å få en dag alene først. Han hadde bare broddsko på forbena, så vi tenkte at det skulle gå greit uten å ta av skoene.

Da Pelle og Luke skulle leie ham over neste dag, gikk Promyk regelrett til angrep på Pelle med en gang de kom ut av rundpaddocken. Reiste seg på to og siktet på hodet hans med broddskoene. Pelle er kjemperask, og kastet seg bak en firkantball som lå der, og klarte å holde seg på den andre siden av den til de begge klarte å buksere hesten tilbake i rundpaddocken. Dette var ikke så enkelt. Hvordan håndtere en hest som man ikke kom innpå? Og å denge hesten til underdanighet, som mange foreslo, fungerer overhode ikke. Det gjør bare hesten ennå mer farlig i neste omgang. Så vi lot ham bare stå der vi. Hadde på et dekken og ga ham mat. Ikke forskriftsmessig, men det var nå ikke hesten helt heller. Alternativet er å skyte hesten, og da får det gå om han ikke har leskur noen dager.

Vi kommuniserte litt med ham hver dag, omtrent som å snakke med en tiger i bur. Ser pen og tilforlatelig ut, og fullstendig uberegnelig. Forsvarte maten sin som en rasende katt. I det hele tatt i forsvarsposisjon for hele kroppen sin og fryktelig dominant. Men også svært, svært intelligent og oppmerksom. Vi satset på det siste kortet. Appellere til intelligensen.

Så Pelle tok noen klassiske join-ups med ham, a la Monty Roberts. Det funket. Men han måtte ha Luke som bodyguard, for du snudde ikke ryggen til Promyk sånn uten videre. Jeg har en modig ektemann, har jeg fortalt det? Nuvel. Promyk skjønte tegninga ekstremt fort. Han har en sånn fremtoning som sjekker deg i løpet av to sekunder: Snakker du hestespråk? Er du høfllig? Er du verd å høre på? Hvis nei på ett av spørsmålene, går han til angrep. Så lenge du holder deg innafor, er han villig til å lytte. Om du i tillegg er en verdig sjef, gjør han som du sier.

Etter noen join-ups, en viss tid i enepaddock og avslapping, bestemte Pelle og Luke seg en dag for å få av ham skoene. Vi visste at han hadde vært vanskelig med sko tidligere, særlig bakbena, og hadde vært dopet, så vi ville unngå det. Med en så intelligent og dominant hest, kan det ofte virke som et tillitsbrudd å dope hesten for å gjøre noe med den som den ikke vil, for hesten er jo bevisst mens det skjer, den klarer bare ikke å forsvare seg. Ikke til forkleinelse for noen, for må man så må man, men her var vi ute etter å løse et fastkjørt problem, og da må man gå nøye til verks. Så Pelle, som hadde fått Promyks tillit gjennom arbeidet med ham, holdt leietauet, mens Luke dro av skoene. Luke er jo rustningssmed, og flink med verktøy, så han kunne være rask, men han sa det var noe av det skumleste han hadde gjort. Som å desarmere en terroristbombe.

Så var det å leie spektakkelet ut i flokken. Pelle leide, med en plastgjerdestolpe som avstandsholder til hesten. Hvis Promyk kom for nære, fikk han seg et stikk med stolpen. Ikke farlig, men veldig presist og konsekvent. Promyk fattet poenget, og gikk noenlunde pent i bånd ut i flokken. Der fikk han være i mange uker før vi rørte ham. Vi har god erfaring med hva flokken kan gjøre med sjeleroen til en hest.

Promyk fikk raskt lederrollen. Han er en så selvfølgelig leder. Vi trodde kanskje at han skulle bli bølla som alle tolererer men ikke følger, men ikke så. Han viste seg å være en ganske ansvarlig og omsorgsfull leder, som gikk foran og tok støyten. La gå at han også okkuperte vannfatet i lange tider, bare for å markere at han var boss, han virket godt likt i flokken. Vi brukte tid på ham hver dag, på å akseptere at vi kom og tok ut andre hester i flokken hans, noe han var temmelig hissig på. Han angrep alle som kom inn. Det ble en regel om at ingen fikk gå inn i Promyks flokk som ikke var svært hestevant og i tillegg bevæpnet med et leietau eller dressurpisk. Det ble aldri nødvendig å bli hissig, bare bestemt og energisk. Han testet, men ga seg snart. Allikevel trengte han en god stund med denne treningen for å begynne å akseptere at vi bestemte og at han kunne bare ta seg en bolle og slappe av.

Så da ble det etterhvert tid for å trene. Vi brukte i størst mulig grad hans vante utstyr, gikk ut og hentet ham som om ingenting var hendt, og stelte og steg på som om han var en helt vanlig hest. Vi visste at han pleide å være helt grei å ri. Og det var han. Men han var enormt stiv i bevegelsen. Han vraltet som en gås når han gikk. Det satt fast over alt. Så vi begynte med bare lirking i skritt. Masse trening på bare veldig grunnleggende.

Etterhvert fikk han stuntpilot. Tore er fallskjermjeger, seilflyinstruktør og rytter. Han er ikke redd for litt Promyk. Så vi satte dem på hverandre. Tore sa at det nok gikk litt kaldt nedover ryggen på ham noen ganger, men han er vant til å håndere frykt, og hadde null problem med hesten. Og Promyk likte ham. Så de holdt på med trening ganske jevnlig. Hoppet også. Det likte Promyk tydelig. Men han var fremdeles veldig vraltete.

Vi hadde osteopat på ham, som klødde seg i hodet og lurte på hvor hun skulle starte. Alt var som en diger floke av problemer, og det var ikke mulig å komme til bunns. Ikke i nærheten engang. Men vi fortsatte med ridningen, og det ble bedre for hver gang han fikk behandling. Mange mente at han var stiv fordi han sto på utegang, men det er ikke slik. Alle våre hester som står ute hele tiden har helt fin rygg. Det har med bevegelse å gjøre, og siden Promyk blir bere og bedre jo lenger han står ute, kan det ikke ha med kulde å gjøre.

Imidlertid var det en ting med utegang som nesten to knekken på ham. Han fikk våteksem. Og som osteopaten sier: Han har så dårlig sirkulasjon at han er sårbar for slike sykdommer. Han var blitt bedre til å stå stille når vi håndterte bakbena hans, men vi fikk ikke bukt med eksemet på bakbena. Det gikk infeksjon i et sår, og det hovnet voldsomt opp. Veterinær ble tilkalt og rygget nærmest ut av sykeboksen da han så hesten: "ER DET HAM??!" sa han. OK, han er beryktet. Det ble antibiotika og betennelsesdempende. Da kuren var nesten over, var infeksjonen blitt verre. Ny veterinær kom, samme reaksjon i døren, (Ja, han er visst beryktet, men vi beroliget, han er snill nå) og ny antibiotikakur med dobbel dosering. Og veterinæren sa at han var så dårlig at hvis det ikke virket nå, måtte han avlives. Promyk er en harding, for han sto fremdeles bare og spiste høy og så fornøyd ut, mens bakbeinet hans så ut som en ballong.

Heldigvis gikk det over. Kuren virket, og infeksjonen gav seg. Sakte, sakte ble hevelsen borte også. Vi gikk en stund og voktet på ham, men det gikk over. men han hadde blitt veldig tynn. Sånne infeksjoner er tøffe. Og vi kunne ikke gi kraftfor på grunn av faren for oppblomstring av bakteriene.

Det var litt som å begynne på'n igjen med treningen, men heldigvis har han ikke blitt stivere. Kanskje tilogmed tvert i mot. Han virker mer fornøyd og mer smidig. Eh.. relativt. Og han har oppdaget at vi er på hans side. Vi får lov til å gjøre hva som helst nesten med bakbeina hans etter at vi reddet dem for ham. Han skjønner sånt, nemlig.

Så nå trener vi ham opp igjen, og Tore rir ham også, som den stuntpiloten han er. Det går litt i bukk og sprett på jordene innimellom, for når det sitter fast i kroppen, er ikke Promyk fremmed for å sparke ut låsningene. Tore bare ler og fortsetter. "Jammen er han ikke fin, da?" sier Tore. Og det er vi enige i. Han er fin. Og snill.

Men han må håndteres med kyndig hånd. Villdyret snerrer fremdeles like under overflaten. Bare prøv å hente ham på beitet uten å presentere deg pent først. Eller å bestikke ham med mat. Eller unngå å reagere på hans forsøk på å dominere deg. Ikke gjør det.

Hanne

I dag har Monika behandlet Promyk, og det var helt fantastisk. For det første var det denne gangen mulig å komme til, han var ikke bare en sint floke av låsninger og muskelknuter. Men ikke nok med det, hun klarte jommen å gjøre noe med alt sammen. Hesten så ut som en helt annen etterpå, og han var skikkelig fornøyd. Enda det tok en hel time i iskulda og blåsten.

Han gikk fra å være stokk stiv i hele ryggraden og i bekkenområdet til å være helt bevegelig hele veien. Og fra å være ganske skeptisk til å finne seg i at Monika hang i bakbena hans og trakk dem i alle retninger. Da hun strekte dem ut til siden og opp, ble han så sjokkert at han GISPET, men han var helt rolig. Monika har lovet å skrive litt mer om hva hun eksakt gjorde, det kan jo være lærerikt for flere.

Nå skal vi se, dette blir moro.

Hanne

Hei! Det er jeg som behandlet Promyk. Jeg er utdannet Holistisk Hesteterapaut ved Skandinavisk Skole for Holistisk Hestetarapi. Min hestebehandlig består først og fremst av osteopati og akupunktur.

Når man først ser Promyk så ser han ut som den snille kosebamsen som du bare vil ta med deg hjem i sofaen. Snille øyne, god rund kropp, og bamsepels.

Men det er helt til du kommer innpå han og begynner å kjenne hvilke spenninger han har i kroppen. Første gang jeg så på han i fjor, var hele hesten bare en stor muskelknute, og hvis jeg nærmet meg bakparten hans signaliserte han tydelig at det ikke var greit. Så den gangen jobbet jeg med frembeina og hodet hans. Når jeg jobber med hestene er jeg helt avhengig av at de gir meg tilatelse til å jobbe med dem, det nytter ikke å "tvinge" igjennom med makt. Men grensa for hva som er greit og ikke, bruker som oftest å flytte seg mange hakk fra starten til slutten av en behandling. Hester er smarte på den måten, de skjønner når du vil hjelpe dem, og at det du har tenkt å gjøre blir godt for dem. Men noen ganger, og særlig hvis de har gått lenge med problemene, så blir bare noen ting for skummle, sånn som for Promyk og bakparten.

Denne gangen var han fortsatt spendt, men alt var mye greiere. Hesten gikk ikke direkte i forsvarsposisjon. Jeg begynte med å kjenne på musklaturen hans, lot han få tid til å venne seg til meg. Spenningen i de forskjellige musklene kan fortelle meg noe om hvor de største problemene sitter, og gi meg en følelse på hvor jeg skal begynne og hva den hesten jeg jobber med kommer til å tåle av behandling. Vanligvis begynner jeg å behandle bakfra og frem, men på Promyk begynte jeg foran på skuldrene. De er mindre skummle for hesten at jeg drar i. Måtte jobbe en stund før jeg fikk han til å slippe helt, men med litt lirking og overtalelse så syns jeg han ble veldig bra. Etterhvert beveget jeg meg mer bakover, og begynte med å løsne på hofteleddene, det var da hesten kom med et stort gisp . Jobbet lenge der bak for å få han trygg på at jeg ikke kom til å gjøre noe som ikke han ville eller var klar for. Han har nok fortsatt redusert bevegelse i bekkenet, IS-leddene i forhold til det han bør ha, men jeg følte at han bare ikke var helt klar for akkurat de manipulasjonene. Ryggen hans fant jeg også noen låsninger som jeg tok ut, samt i nakken.

Tilslutt stimulerte jeg akupunkturpkt med laseren min, brukte et punkt for å stimulere den generelle sirkulasjonen og et som skal hjelpe på det psykiske stresset. Så nå blir det spennende å se resultatet når han igjen skal ut i trening

Det som er utfordringen når man jobber med sånne typer hester, med store problem i kroppen og en relativt "hard" psyke, samtidig som de er usikkre på oss mennesker, er å vite akkurat hvor grenene går hen. SKille mellom, når er det hesten ikke vil, og når er det hesten ikke kan. Man må hele tiden være obs på hvordan man beveger sin egen kropp, og hvilke bilder man har i hodet. Ser man for seg en stor farlig hest og alt det gærne som kan skje, vil det ikke fungere, for det vil forsterke et negativt bevegelsesmønster/energi med meg. Har jeg derimot et bilde om hvordan hesten kommer til å føle seg etterpå, og prøve å finne den følelsen i min egen kropp, går det ofte mye enklere. F eks er jeg spendt i skuldrene mine, syns jeg nesten det er helt umulig å løsne på skuldrene til hesten, slapper jeg av kommer de ofte rimelig raskt. Akkurat dette syns jeg er høyst relevant med tanke på ridning også .

Veldig sant det siste der. Og det er jo akkurat slik vi forsøker å jobbe når vi rir også. Ridningen skal være en forlengelse av en slik behandling, og i de tilfellene hvor hesten ikke har kommet så langt at den trenger behandling, skal ridningen i seg selv erstatte en slik behandling. Vi må føle hvor problemene er, og ta dem bort med hvordan vi beveger oss, og hvilke øvelser og bevegelser vi velger å be om.

Jeg har dessverre ikke fått ridd Promyk idag, er ikke hel i form, men håper jeg får ridd en gang i morgen før jeg drar avgårde før helgen.

hanne

Men i går fikk jeg endelig ridd Promyk. Han var blitt mykere, i den forstand at han klarte å bevege seg mykere. Men ville han, sånn frivillig? Næh. "Ække sånn jeg pleier." Og det gikk saaaakte. Og jeg er så innmari svak i kroppen, så når han skrangler, så skrangler jeg med. Men nå hadde jeg avtalt med Pelle om undervisning, og hatt en time men ham dagen før også, så jeg var forberedt. Vi skrittet en hel time, og jobbet bare med bakbein og å få ham til å gå bakfra og frem til bittet ordentlig, og ikke bare krølle sammen nakken.

Han var så tung, så tung, og seig som en diger lastebil, men det kom sakte men sikkert når jeg bare fikk vekten min på plass og skjenklene i orden. Til slutt hadde jeg ham ganske så bra opp og i hånda, og han var blid og fornøyd etterpå.

Hanne

Jeg red Promyk igjen igår, alene denne gangen, og jeg fikk nok ikke til en like stabil sits som når Pelle pirker, men det var greit nok, tror jeg. Jobbet med stive bakbein og rygg, og vi fikk til noe trav også. Å sitte nede i det travet er en selsom opplevelse, for han vralter helt komisk, så jeg red lett på storvolte og tok det rolig. Det snødde våte kattunger, dessuten, så det ble en kort økt. Men litt hver dag monner i det lange løp.

Hanne

Promyk var med på meleetreningen på søndag, med Tore, og klarte seg helt greit. Han er stiv og vraltete, så han klarer selvsagt ikke de samme manøvreringene som de andre hestene, men det var heller ikke meningen. Han skulle bare øve på å være sammen med de andre og konsentrere seg om hva rytteren gjør. Det ble litt bumping inn i de andre, men ikke så mye, og han galopperte rundt i snøen og pustet og peste. Litt uvant slitsomt, men han så veldig fornøyd ut. Ørene i været og helt med.

Så snart jeg får orden på kroppen min nå, skal jeg ri ham litt mer igjen. Så får vi se på den ryggen.

Hanne

Tore har ridd Promyk et par ganger denne uken, og da hjelper seg med vraltingen. Flere ganger har bevegelsen rett og slett gått rett fremover uten synlig vralt. Det er lovende. Så vi fortsetter i ro og mak med det samme.

Hanne

Dårlig med oppdatering her, siden jeg har vært dårlig, men Tore har ridd, og stadig blir Promyk litt mykere og mindre vraltete. Tore rir variert og mye i galopp og sidebevegelser, som Promyk har spesielt godt av.

I påsken var Monika her og behandlet ham. Hun kom enda mye bedre til denne gangen enn sist, og etterpå leide jeg ham på volte på begge hender. Det var nå mulig å få ham til å bøye seg begge veier uten å vralte! Supermoro!

Tore leide ham litt i går også, Promyk kom og ville trene da Tore skulle hente Faustino, og dyrevennen Tore kunne jo ikke la være å forbarme seg. Nå blir det spennende neste gang vi skal ri.

Moro med stadig fremgang. En vet jo aldri helt hva som skjuler seg i de bakbeina, for eksempel blir det fort spatt når bevegelsen har vært sånn over så lang tid, men så lenge han bare blir bedre og bedre, må vi si oss fornøyde.

Hanne

Pelle har ridd Promykemidlet litt, jeg har ridd, og Tore har ridd. Stadig blir det bedre, og baken kommer under. Særlig rygging-galoppfatning er virksomt. Da får han til å dra med seg baken og ramler ikke sammen i galoppen. Katarina fikk til å verke alle høvene uten problem her, og da ble vraltingen enda mindre uttalt. Blir dette her.

Hanne

Tore trener Promyk til å bli reserve-ridderhest. Stadig fremgang, jevnt og trutt. Mye galopp og holdt-rygging-galopp-overganger. Det får baken hans på plass.

Hanne

Nå har Tore bestemt at det blir Promyk som skal være med til Olavsfestdagene i Trondheim. Det er hesten sin det. Han er uredd og sterk, og skal bare jobbe litt med samling, sånn at han få bikket baken mer under. Det er det han trenger for å slutte å gå sånn på forpart og vralte så mye.

Hanne

Vi heier på Promyk i dag! Flinke hesten som har gått prosesjon i sentrumsgatene i Trondheim midt i folkemengden og oppført seg fint.

Hanne

Nå har Pelle tatt over treningen av Promyk. Han skal bli Pelles nye dyst-hest. Treningen nå går ut på å få baken hans under samtidig som han går i form. Det betyr at han ikke kan drive med noen vralting lenger.

Det har mest med smidighet i hoftene å gjøre. Ikke sunt å vrikke rundt på I/S-leddene hele tiden. Så da får vi heller bøye bakbena, da. Og Promyk kan, han. Han bare har ikke så lyst.

Hanne

Jeg longerte Promyk i går og i dag. Han begynte veldig stivt i skuldre og rygg, men så snart han klarte å løsne litt i skuldrene, var mye gjort. I går klarte han ikke å galoppere, i dag gjorde han ihvertfall et forsøk. Gikk mye bedre frem i dag, og bedre over ryggen. Mye mindre vralting.

Hanne