Vi har fått oss en ny hest. Det er Promyk, som har stått her en stund, og som nå er blitt vår. Han kom til oss for omtrent ett år siden, fordi han var svært aggressiv og farlig. Og det var ikke bare tull, jeg har aldri møtt en så skummel hest som ham. Han siktet etter hodet ditt, med både, tenner, forben og bakben, og han er 1.74 høy og sterk og kraftig.
Etter å ha jobbet med ham i et år, har vi funnet ut at vi liker ham så godt at vi gjerne ville overta ham da vi fikk mulighet til det. Han er nå snill og grei, men han er ikke for alle å håndtere, så derfor blir han en av dem som ender opp her. Det ser ut som om vi liker outsiderne og de vanskelige best. Det er nok ikke slik, men man ender jo gjerne opp med å forbarme seg over de vanskeligstilte.
Sånn her har året som gikk fortonet seg:
Vi visste at Promyk hadde en vanskelig historie da han kom, og at han hadde angrepet folk på en farlig måte mange ganger. Men siden vi nå har litt erfaring med slikt, tok vi ham imot, enda vi har sluttet med å ta hester i trening. Han ble satt i rundpaddocken, for at han skulle få komme over i flokken dagen etter. Det er ofte greit for nykommerne å få en dag alene først. Han hadde bare broddsko på forbena, så vi tenkte at det skulle gå greit uten å ta av skoene.
Da Pelle og Luke skulle leie ham over neste dag, gikk Promyk regelrett til angrep på Pelle med en gang de kom ut av rundpaddocken. Reiste seg på to og siktet på hodet hans med broddskoene. Pelle er kjemperask, og kastet seg bak en firkantball som lå der, og klarte å holde seg på den andre siden av den til de begge klarte å buksere hesten tilbake i rundpaddocken. Dette var ikke så enkelt. Hvordan håndtere en hest som man ikke kom innpå? Og å denge hesten til underdanighet, som mange foreslo, fungerer overhode ikke. Det gjør bare hesten ennå mer farlig i neste omgang. Så vi lot ham bare stå der vi. Hadde på et dekken og ga ham mat. Ikke forskriftsmessig, men det var nå ikke hesten helt heller. Alternativet er å skyte hesten, og da får det gå om han ikke har leskur noen dager.
Vi kommuniserte litt med ham hver dag, omtrent som å snakke med en tiger i bur. Ser pen og tilforlatelig ut, og fullstendig uberegnelig. Forsvarte maten sin som en rasende katt. I det hele tatt i forsvarsposisjon for hele kroppen sin og fryktelig dominant. Men også svært, svært intelligent og oppmerksom. Vi satset på det siste kortet. Appellere til intelligensen.
Så Pelle tok noen klassiske join-ups med ham, a la Monty Roberts. Det funket. Men han måtte ha Luke som bodyguard, for du snudde ikke ryggen til Promyk sånn uten videre. Jeg har en modig ektemann, har jeg fortalt det? Nuvel. Promyk skjønte tegninga ekstremt fort. Han har en sånn fremtoning som sjekker deg i løpet av to sekunder: Snakker du hestespråk? Er du høfllig? Er du verd å høre på? Hvis nei på ett av spørsmålene, går han til angrep. Så lenge du holder deg innafor, er han villig til å lytte. Om du i tillegg er en verdig sjef, gjør han som du sier.
Etter noen join-ups, en viss tid i enepaddock og avslapping, bestemte Pelle og Luke seg en dag for å få av ham skoene. Vi visste at han hadde vært vanskelig med sko tidligere, særlig bakbena, og hadde vært dopet, så vi ville unngå det. Med en så intelligent og dominant hest, kan det ofte virke som et tillitsbrudd å dope hesten for å gjøre noe med den som den ikke vil, for hesten er jo bevisst mens det skjer, den klarer bare ikke å forsvare seg. Ikke til forkleinelse for noen, for må man så må man, men her var vi ute etter å løse et fastkjørt problem, og da må man gå nøye til verks. Så Pelle, som hadde fått Promyks tillit gjennom arbeidet med ham, holdt leietauet, mens Luke dro av skoene. Luke er jo rustningssmed, og flink med verktøy, så han kunne være rask, men han sa det var noe av det skumleste han hadde gjort. Som å desarmere en terroristbombe.
Så var det å leie spektakkelet ut i flokken. Pelle leide, med en plastgjerdestolpe som avstandsholder til hesten. Hvis Promyk kom for nære, fikk han seg et stikk med stolpen. Ikke farlig, men veldig presist og konsekvent. Promyk fattet poenget, og gikk noenlunde pent i bånd ut i flokken. Der fikk han være i mange uker før vi rørte ham. Vi har god erfaring med hva flokken kan gjøre med sjeleroen til en hest.
Promyk fikk raskt lederrollen. Han er en så selvfølgelig leder. Vi trodde kanskje at han skulle bli bølla som alle tolererer men ikke følger, men ikke så. Han viste seg å være en ganske ansvarlig og omsorgsfull leder, som gikk foran og tok støyten. La gå at han også okkuperte vannfatet i lange tider, bare for å markere at han var boss, han virket godt likt i flokken. Vi brukte tid på ham hver dag, på å akseptere at vi kom og tok ut andre hester i flokken hans, noe han var temmelig hissig på. Han angrep alle som kom inn. Det ble en regel om at ingen fikk gå inn i Promyks flokk som ikke var svært hestevant og i tillegg bevæpnet med et leietau eller dressurpisk. Det ble aldri nødvendig å bli hissig, bare bestemt og energisk. Han testet, men ga seg snart. Allikevel trengte han en god stund med denne treningen for å begynne å akseptere at vi bestemte og at han kunne bare ta seg en bolle og slappe av.
Så da ble det etterhvert tid for å trene. Vi brukte i størst mulig grad hans vante utstyr, gikk ut og hentet ham som om ingenting var hendt, og stelte og steg på som om han var en helt vanlig hest. Vi visste at han pleide å være helt grei å ri. Og det var han. Men han var enormt stiv i bevegelsen. Han vraltet som en gås når han gikk. Det satt fast over alt. Så vi begynte med bare lirking i skritt. Masse trening på bare veldig grunnleggende.
Etterhvert fikk han stuntpilot. Tore er fallskjermjeger, seilflyinstruktør og rytter. Han er ikke redd for litt Promyk. Så vi satte dem på hverandre. Tore sa at det nok gikk litt kaldt nedover ryggen på ham noen ganger, men han er vant til å håndere frykt, og hadde null problem med hesten. Og Promyk likte ham. Så de holdt på med trening ganske jevnlig. Hoppet også. Det likte Promyk tydelig. Men han var fremdeles veldig vraltete.
Vi hadde osteopat på ham, som klødde seg i hodet og lurte på hvor hun skulle starte. Alt var som en diger floke av problemer, og det var ikke mulig å komme til bunns. Ikke i nærheten engang. Men vi fortsatte med ridningen, og det ble bedre for hver gang han fikk behandling. Mange mente at han var stiv fordi han sto på utegang, men det er ikke slik. Alle våre hester som står ute hele tiden har helt fin rygg. Det har med bevegelse å gjøre, og siden Promyk blir bere og bedre jo lenger han står ute, kan det ikke ha med kulde å gjøre.
Imidlertid var det en ting med utegang som nesten to knekken på ham. Han fikk våteksem. Og som osteopaten sier: Han har så dårlig sirkulasjon at han er sårbar for slike sykdommer. Han var blitt bedre til å stå stille når vi håndterte bakbena hans, men vi fikk ikke bukt med eksemet på bakbena. Det gikk infeksjon i et sår, og det hovnet voldsomt opp. Veterinær ble tilkalt og rygget nærmest ut av sykeboksen da han så hesten: "ER DET HAM??!" sa han. OK, han er beryktet. Det ble antibiotika og betennelsesdempende. Da kuren var nesten over, var infeksjonen blitt verre. Ny veterinær kom, samme reaksjon i døren, (Ja, han er visst beryktet, men vi beroliget, han er snill nå) og ny antibiotikakur med dobbel dosering. Og veterinæren sa at han var så dårlig at hvis det ikke virket nå, måtte han avlives. Promyk er en harding, for han sto fremdeles bare og spiste høy og så fornøyd ut, mens bakbeinet hans så ut som en ballong.
Heldigvis gikk det over. Kuren virket, og infeksjonen gav seg. Sakte, sakte ble hevelsen borte også. Vi gikk en stund og voktet på ham, men det gikk over. men han hadde blitt veldig tynn. Sånne infeksjoner er tøffe. Og vi kunne ikke gi kraftfor på grunn av faren for oppblomstring av bakteriene.
Det var litt som å begynne på'n igjen med treningen, men heldigvis har han ikke blitt stivere. Kanskje tilogmed tvert i mot. Han virker mer fornøyd og mer smidig. Eh.. relativt. Og han har oppdaget at vi er på hans side. Vi får lov til å gjøre hva som helst nesten med bakbeina hans etter at vi reddet dem for ham. Han skjønner sånt, nemlig.
Så nå trener vi ham opp igjen, og Tore rir ham også, som den stuntpiloten han er. Det går litt i bukk og sprett på jordene innimellom, for når det sitter fast i kroppen, er ikke Promyk fremmed for å sparke ut låsningene. Tore bare ler og fortsetter. "Jammen er han ikke fin, da?" sier Tore. Og det er vi enige i. Han er fin. Og snill.
Men han må håndteres med kyndig hånd. Villdyret snerrer fremdeles like under overflaten. Bare prøv å hente ham på beitet uten å presentere deg pent først. Eller å bestikke ham med mat. Eller unngå å reagere på hans forsøk på å dominere deg. Ikke gjør det.
Hanne
_________________ Paradox is a pointer telling you to look beyond it. If paradoxes bother you, that betrays your deep desire for absolutes. The relativist treats a paradox merely as interesting, perhaps amusing or even, dreadful thought, educational.
Frank Herbert.
|