Google+

Login





New topic Reply to topic   [ 1 post ] 
Author Message
 Post subject: Trollspeilets Ridelære, Del 3. Mer om sits og hjelpere
PostPosted: Sun Mar 20, 2011 9:17 am 
Offline
White Lady
User avatar

Joined: Wed Apr 06, 2005 4:18 pm
Posts: 13964
Location: Eriksbråten, Skotterud
Image

Feltsits (topunktssits)

Det er viktig for alle ryttere, også dressurryttere, å trene på stå i stigbøylene. Den som ikke kan stå balansert i stigbøylene i alle gangarter, har ikke god nok balanse, og er lett offer for sitsfeil i loddrett sits også.

Den vanligste feilen ryttere gjør, er å bero for mye på stigbøylene for balansen. Man kan ikke støtte seg i en bøyle som henger i en løs stropp. Man må selv holde bena i korrekt posisjon og forhindre at stigbøylene spretter fremover, slik at man ramler ned i salen. Foten skal altså aktivt holdes under rytterens tyngdepunkt.

Den eneste måten å lære seg å balansere i feltsits er å øve. Mange gir opp fordi de stadig faller ned i salen, og fortsetter med å ri lettridning. Det vil vi advare mot. En rytter som ikke klarer å ri i feltsits, vil aldri klare å ri korrekt og balansert lettridning.

Huskeliste:
- Tåballen i stigbøylen, ikke tåen eller fotbladet.
- Fjære i ankelen. Ikke kollapse med hælen for langt ned.
- Balanser, ikke knip deg fast.
- Bøy knærne og fjær med dem, som en terrengsyklist eller slalåmkjører.
- Se opp og frem
- Strever du med balansen, hold deg i hestens man, ikke i tøylen.
- Lukk igjen hofteleddet, slik at det kan fjære. Det er på dette punktet de aller fleste som har problemer med balansen feiler. Alle de tre leddene hofte, kne og ankel skal fjære like mye.
- Magemusklene må stabilisere, slik at overkroppen er rak, med lett fremoverlent.
- Kort opp stigbøylene i begynnelsen, så blir det lettere, men husk at du ikke nødvendigvis skal så høyt over salen med setet.
- Albuene på plass her også, og kort opp tøylen litt, siden du må lene deg litt fremover for å holde balansen.
- Bruk musklene i baken og baksiden av låret for å fjære, pass på at ikke bare forsiden av låret jobber.


Lettridning

Lettridning er viktig for å løsgjøre hesten og får den til å gå bedre over ryggen, særlig når rytterens sits ikke er helt balansert og løsgjort igjennom hoftene.. I prinsippet skal man kunne sitte like bra i nedsittende trav slik at hestens rygg ikke hindres, men i praksis er det mye lettere å ri hesten friere og mer løsgjort når man rir lett. Forutsetningen er at man rir korrekt og balansert.

Mange lærer aldri å ri korrekt lettridning, siden de fleste regner det som enkelt. Det er det ikke. Man må ri balansert og med korrekt seteinnvirkning også i lettridning.

Det lønner seg derfor å trene en god del i loddrett sits og i feltsits før man lærer lettridning. I loddrett sits lærer man seg å balansere og gå med i hestens bevegelse. Man lærer seg også innvirkning med setet. I feltsits lærer man å balansere når man står i stigbøylene.

En veldig vanlig feil i lettridning er at man kaster seg ut av salen eller spenner seg opp ved hjelp av stigbøylene for annethvert skritt. Og dermed mister man balansen, og dumper hardt og ubehagelig ned igjen på neste steg. Det er enklere å tenke at man skal la seg løfte ut av salen av hestens steg, og så skal man bruke sin styrke, balanse og energi på å sette seg mykt, balansert og sterkt ned igjen, slik at man kommer i korrekt posisjon med seteknokene for hver eneste steg.

Noen tips:
- Ri vekselvis feltsits, loddrett sits og lettridning, for eksempel 10 skritt hver, og øv bevisst over lengre tid.
- Bestreb deg på å få setet frem i salen for hver gang du setter deg ned. Løs i hoftene!
- Hold stigbøylene rett under setet hele tiden.
- Tenk på at du ikke skal så langt ut av salen. Spretter du for langt opp, er du i ubalanse og klarer ikke å bruke setet. Tenk heller på at du skal jobbe med å komme ned i salen på en myk og kontrollert måte.
- Tramp ned i stigbøylene for hvert steg, både når du reiser deg opp og når du setter deg ned. Ellers vil du lett kunne trekke knærne opp hver gang du setter deg ned, og da innvirker du ikke like godt med setet.

Det finnes en stor liste av forskjellige, vanlige feil man gjør i sitsen. Vi kommer til å behandle feilretting hos rytter i et senere kapittel.


- Grunnprinsipper i ridningen, hjelperne

Når vi har lært oss å sitte helt i ro, kan vi begynne med å innvirke på hesten. Og når vi har lært oss å sitte stille, er det mye lettere å innvirke med små hjelpere, fordi hesten klarer å oppfatte beskjedene. Om vi hele tiden sitter og skrangler, blir det like vanskelig for hesten å forstå hva vi mener som når vi prøver å lytte til en dårlig og skurrete radiolinje.

Å sitte stille vil si at vi sitter i balanse. Og sitter vi balansert, vil hesten merke det med en gang vi forandrer på balansen vår. Bare vi bikker litt på hodet vil hesten merke forskjell. Det er derfor det er så viktig å lære seg å sitte rakt og å ha kontroll på kroppen uten å skrangle. Det er også viktig å sitte slik at vi blir med hesten og ikke skumper imot bevegelsen, men slipper hestens steg igjennom setet på den riktige måten.

Når vi bevisst bruker balansen for å styre hesten, kalles det vekthjelp. Denne hjelpen skal være den første innvirkningen vi tyr til, og den kalles derfor også primærhjelp. Noen ganger, når vi klarer å ri på bare primærhjelp, kjennes det som om vi bare kan tenke hva vi ønsker å gjøre, og så skjønner hesten hva vi mener.

Vekthjelp overføres til hesten først og fremst via seteknokene, men også via stigbøylene, særlig i lettridning og feltsits. Vekthjelpen kan virke til sidene og fremover/bakover.

Vekthjelp til siden får hesten til å svinge eller til å bøye seg. Hvis vi løfter opp utvendig seteknoke slik at vekten hovedsaklig kommer på innvendig seteknoke, kommer vekten via salen til å komme over ryggmusklene på innvendig side. Dette presset får hesten til å trekke sammen musklene på innvendig side, og hesten bøyer seg rundt innvendig seteknoke.

Ønsker vi å svinge eller å bøye hesten i hele kroppen, som når vi rir på et bøyd spor, vender vi hele overkroppen slik at vi ser den veien vi skal med hele overkroppen. Rytterens bekken skal være som hestens bekken, og rytterens skuldre skal være som hestens skuldre.

Vekthjelp kan også brukes for å innvirke på hestens bakben, for å få hesten til å samle seg, eller for å bremse og å gjøre halvparader. Da fører vi seteknokene en anelse fremover i salen og legger større vekt på begge seteknokene på en gang.

Står vi i stigbøylene eller rir lett, er prinsippene de samme, men vekthjelpen virker via stigbøylene og dermed på en litt annen måte. Mange tror man ikke kan bruke vekthjelp når man står i stigbøylene, men det er ikke riktig. En må bare være like nøyaktig med sitsen i lettridning som når man sitter nede.

Vekthjelp virker mest effektivt i samspill med en nøytral tøyle med korrekt tøylelengde. Mer om dette under hjelpgivning.

Sekundærhjelp.

Som regel må vi legge til sekundærhjelp når vi skal føre hesten med hjelperne, og særlig når vi skal gjøre noe nytt, eller gi hesten litt sterkere signal. Sekundærhjelp er tøyler og skjenkler.

Tøyler:

Tøylene skal brukes så nøytralt som mulig, og alltid i samspill med resten av hjelperne. Tøylehjelp alene fører alltid til en spent hest som trekker i tøylen og blir hard eller tung, eller til at hesten viker unna for bittet. Hvis hånden kan holdes i ro og rytteren innvirker ved å lukke hånden, kan vi kalle hjelpen for fin. Hvis rytteren trekker hånden tilbake, må vi kalle hjelpen for grov.

For å få en hest som er følsom i munnen er det nødvendig å lære seg å ri med en følsom hånd. En hestemunn er aldri hardere enn hånden i den andre enden av tøylen. Utfordringen er heller for rytteren å lære hvordan man kan bremse eller balansere en hest som legger seg på tøylen og vil løpe uten å trekke hardt i tøylen.

Derfor kan vi ikke snakke om tøylehjelp uten også å snakke om vekthjelp og skjenkelhjelp. Alle hjelpere består alltid av flere innvirkninger på en gang.

Men for forklaringens skyld skal vi her se bare på tøylen og hvordan den virker. Da må vi først huske på hvordan hesten alltid går inn i press. Dytter vi på hesten, dytter den tilbake. Når vi trekker i tøylen, trekker hesten tilbake i sin ende. For at ikke det hele skal bli en tautrekking, er det viktig at vi gir etter på tøylen etter innvirkningen. Denne ettergiften gjør at hesten får lyst til å følge etter presset i tøylen og strekke seg ned og frem etter presset, akkurat som den lener seg mot oss når vi dytter på den fra siden.

Den andre måten tøylen kan virke på, er at vi stiller hesten, det vil si at vi bestemmer hvor hestens hode skal være i sidevei. Dette gjør vi for eksempel når vi skal svinge eller bøye hesten. Vi skal alltid stille hesten ved at vi stiller vår egen kropp, det vil si at vi stiller hesten med våre egne skuldre.

Hvis vi passer på at vi sitter rakt med overkroppen og lar overarmene henge avslappet rett ned, og bøyer i albuen, vil vi holde en slags kontakt mellom albuene og hoftene. Det skal føles som om tøylen og underarmen til sammen fungerer som en innspenningstøyle som er festet i hoftekammen.

Image
Når vi skal svinge eller bøye hesten, dreier vi på overkroppen slik at den svinger i midjen som en dreieskive. Da vil det ikke være noe behov for å trekke i tøylene eller regulere tøylelengden, og hvis seteknokene holder seg på plass, vil rytterens skuldre holde seg som hestens skuldre og rytterens hofter som hestens hofter.

Skjenkler:
Skjenkelhjelpen fungerer ved at vi holder bena rundt hestens kropp på riktig sted, og klemmer rundt hesten på et punkt på hestens buk. Gjør vi dette riktig vil hesten mer eller mindre instinktivt reagere fremover med mer energi i bakbena.

Det er verd å trene på riktig skjenkelleie og skjenkelbruk. Mange sitter med tærne for mye utover, og dette er en feil som gjør at skjenkelen ikke virker som den skal. For at skjenkelen skal innvirke på bakbenas aktivitet, og ikke bare som et innlært signal for at hesten skal løpe fremover, må rytterens ben være vridd riktig helt oppe fra hofteleddet, og det må være innsiden av låret og innsiden av leggen som ligger inntil hesten.

Når skjenkelen ligger riktig når vi rir, kan vi ri med skjenkelkontakt, det vil si at skjenkelen ligger mykt men tett inntil hesten hele tiden. Da kan vi innvirke mykt og presist hele tiden. Det er viktig å øve mye, slik at vi slipper å sitte og slarke med sitsen og dermed hakke på hesten med skjenklene. Vi kan aldri klare å innvirke presist og dermed forandre på hestens bevegelsesmønster om vi sitter og slenger med skjenklene når hesten går.


Forsterkende hjelp


Å forsterke hjelpen med betyr at man legger til forsterkningen rett etter at man har innvirket med riktig primær- og sekundærhjelp uten at det er blitt noen respons. Det er svært viktig at man forsøker å være så konsekvent man kan med de korrekte hjelperne, slik at man forsikrer seg om at man faktisk har bedt hesten om det man vil ha den til å gjøre. Men når man har det, skal man ha en forventning om at hesten skal svare. Hvis den ikke svarer, altså reagerer riktig, legger man til forsterkningen med en gang man har gitt innvirkningen og hesten har fått et sekund til å reagere. Er man nøyaktig og konsekvent i dette arbeidet, vil hesten svært raskt forstå, og det er slett ikke nødvendig å bruke harde virkemidler.

På den annen side er det heller ikke bra å være for redd for å bruke forsterkende hjelp. Hvis man unndrar seg å forsterke hjelpen, vil man måtte sitte og mase på hesten, og gradvis måtte bruke sterkere og sterkere hjelpere, fordi hesten mister respekten for signalene. Konsekvens betyr også å kunne forsterke signalet når det behøves. Er man flink til dette, vil man kunne ri og kommunisere med hesten med svært milde og nesten umerkelige signaler.

Forsterkende hjelp er pisk, sporer, stemme, klapping, osv. Pisken brukes gjerne rett bak skjenkelen for å forsterke skjenkelen ved behov, og sporen brukes kun når den trengs for å forsterke skjenkelhjelpen. Stemmen kan brukes for å forsterke en beroligende hjelp eller en fremaddrivende hjelp (smatting). Klapping eller kløing kan brukes som ros, eller som forsterkning i det vi ønsker å berolige en nervøs hest ekstra.

Brukes pisk og sporer på en god, kontrollert og forutsigbar måte, lærer hesten seg for å respektere dem uten å frykte dem. Frykter hesten den forsterkende hjelpen, kan man være sikker på at man har brukt den feil.


- Hesten følger rytterens kropp


Når vi skal kommunisere med hesten, bruker vi alle hjelperne på en gang. To seteknoker, to skjenkler og to tøyler. Alle disse hjelperne kan gi svært nyansert innvirkning, og om vi setter dem sammen, blir nyansemulighetene nesten uendelige. Det er viktig at vi forstår at en hjelp aldri står alene. Men kan tenke seg at rytterens kropp skal favne rundt hesten og holde kontakt med den hele tiden. Ikke hardt og ikke slarkete, men som en hånd som holder mykt og fast rundt en annen hånd for å veilede.

Når rytteren evner å være i balanse, kan han lære å holde kontakt med hesten med alle hjelperne, og deretter å innvirke følsomt og presist. I den rekkefølgen. Det er ikke mulig å innvirke presist om man ikke kan sitte balansert og holde myk og følsom kontakt. Når dette målet er oppnådd, kan rytteren bare forme kroppen sin slik hun vil at hestens kropp skal formes, og så vil hesten følge rytterens kropp.

Dessverre gjelder dette prinsippet også om rytteren sitter feil. Det skal vi omtale i et senere kapittel.

Image
Rytterkroppen oppstilt med hjelperne i kontakt og på rett plass for loddrett sits. Skjenklene ligger på rett sted, med tykkleggen inntil og hælen under seteknoken. Pisken ligger på riktig sted for å forsterke om det trengs. Underarmen virker som en forlengelse av tøylen, og albuen har en imaginær forbindelse med hoftekammen. Hånden på høykant og tommelen oppå tøylen for å lukke hånden.


Share on Facebook Share on Twitter
Top
 Profile  
 
Display posts from previous:  Sort by  
New topic Reply to topic   [ 1 post ] 


Who is online

Users browsing this forum: No registered users and 1 guest


You cannot post new topics in this forum
You cannot reply to topics in this forum
You cannot edit your posts in this forum
You cannot delete your posts in this forum
You cannot post attachments in this forum

Search for:
Jump to:  
cron
Powered by phpBB © 2011 Trollspeilet