Unnvikelser

Når hesten lurer seg unna arbeidet på en eller annen måte, kaller vi det unnvikelser. Dette kan både komme av at hesten ikke ønsker å gjøre et tungt arbeide, eller at den ikke klarer det. Vi har bedt om noe som er tungt eller vanskelig, og hesten utfører oppgaven på en måte som ikke er optimal. Hesten "jukser", og får i beste fall mindre utbytte av treningen, i verste fall går den på en måte som er skadelig.

Det er vårt ansvar som ryttere å kjenne om hesten unnviker og går på en uriktig måte. Det ironiske i denne problemstillingen er at det ofte er rytterens unnvikelser som er den opprinnelige årsaken til problemet. Rytteren orker ikke å arbeide nok med sin egen kropp og sine egne innvirkninger, for å bli sterk, smidig og balansert nok, og å bli presis nok i sin innvirkning.

Det er mange måter hesten kan unnvike hjelpen på, vi nevner noen vanlige eksempler her:

- Hesten knekker i tredje nakkevirvel og slipper ryggen fordi rytteren ber om for stor samling med for stor innvirkning med tøylen i forhold til skjenkel og sete.
- Hesten slipper skulderen ut på bøyd spor, fordi det er tungt å bære seg rakt, det vil si med samme bue som voltesporet. Den kjenner at det er lettere for innvendig bakben og overlinjen om den slipper ut skulderen.
- Hesten faller på forpart og går med rake bakben fordi det er tungt å gå riktig og fordi rytteren sitter feil. Over tid lærer hesten seg et feilaktig bevegelsesmønster med stive ledd i bakbena og harde landinger på forbena.

Når unnvikelsene har blitt til uvaner og feilaktig bevegelsesmønster, trenger man å bruke sterkere og mer presis innvirkning for å påvirke hesten til igjen å bruke seg riktig. Hvis man bestreber seg på korrekt ridning fra begynnelsen, uten å kreve mer enn rytter og hest klarer, vil det bli lettere å unngå slike feil.

Det er selvsagt ingen forunt å ri perfekt, og bare få ryttere klarer å ri uten større feil som også vil forplante seg i hesten. Målsetningen må allikevel være at alle forsøker å strebe så godt man kan etter sine forutsetninger, slik at man trener seg og hesten optimalt i forhold til utgangspunktet.



Alt i ridning er grader

Når vi har lært de aller mest grunnleggende prinsippene for ridning, som riktig sits og riktig innvirkning, har vi i prinsippet lært alt vi trenger for å ri helt opp til de aller høyeste nivåene. Det er ikke noe nytt og mystisk ved avansert ridning. Det eneste en må gjøre, er å arbeide med sin presisjon, styrke, balanse og smidighet. Jo mer avanserte øvelser, dess mer kreves det rytterens presisjon og hestens atletiske evner, men det introduseres ikke noe grunnleggende nytt.

Derfor er det så viktig at vi lærer oss riktig sits og innvirkning allerede fra første ridetime. Hvis vi lærer oss å innvirke på hesten ved å trekke i tøylene og sparke hesten i siden, er det ikke overraskende om vi må starte helt fra bunnen igjen når vi har kommet et lite stykke på vei innen dressur-ridningen. Men har vi vært nøyaktige og samvittighetsfulle hele veien, og trent grunnarbeid og forståelse, vil det ikke være noe mystisk nivå vi kommer til, og så må vi lære alt på nytt.

En galopp-piruett er bare en bakdelsvending i galopp. Grunnen til at det er så vanskelig, er at det er svært tungt for hesten slik at den må være svært sterk og balansert, og at rytteren trenger å være sterk i kroppen, smidig slik at en kommer til med hjelperne, og presis i innvirkningen, samt balansert, slik at hesten ikke blir forstyrret. Hjelpen er allikevel den samme, i galopp som i skritt.

En overgang fra skritt til holdt er lettere enn en overgang fra galopp til holdt. Men hjelpen er den samme, man må bare være sterkere i sits og skjenkler, mer presis og mer balansert.

Alt i ridning er grader. Når man forstår det, blir det enda mer motiverende å jobbe med detaljene. Jo flinkere du blir til å utføre de enkle tingene godt, dess lettere blir det å utføre de vanskelige tingene enkelt.


Ros

Mange er opptatt av at hesten skal få belønning underveis når vi rir, og gir hesten godbiter. Hvis du danset tango med en flink partner, og hadde det moro, og så, etter en spesielt bra tørn, stoppet partneren, klappet deg på hodet, og ga deg en sukkerbit; ville du ha likt det?

Eller, tenk deg en elev som hele tiden sitter feil og innvirker feil, og hesten strever med å utøve det den skal. Så klarer endelig rytteren å sitte riktig og innvirke korrekt på en gang, og hesten gjør det rytteren ønsker. Hesten får masse ros.

Men var ikke hesten også flink når den gikk feilaktig når den fikk feilaktig signal? Den gikk tross alt akkurat slik som rytteren ba den om?

Grunnen til at vi kommer med disse eksemplene, er at vi vil at rytterne skal tenke igjennom hvordan de roser hesten, og hvordan de ønsker å kommunisere med den. Vi mener at ros skal være mest mulig implisitt i ridningen og en del av kommunikasjonen med hesten. Ros er en forsterkning i ridningen, akkurat som pisk og sporer, og kan være svært mye mer effektiv, om vi vet å benytte den riktig.

For at ros skal virke, må den komme umiddelbart, helst i sammenheng med utførelsen. Den skal også bestå av noe som hesten umiddelbart oppfatter som ros, altså noe positivt for hesten.

Hester som kommuniserer med hverandre, påvirker hverandre med ulike grader av press. De truer hverandre, og når den andre adlyder, tas presset bort. Hvis ikke den andre adlyder, forsterkes signalet med en tydeligere trussel eller med et spark eller et bitt. Når den andre hesten adlyder, blir det igjen fred og ro, og ingen går rundt og er irriterte eller bærer nag. En forsterkning av beskjeden, altså et spark eller et bitt, deles ut uten følelse, bestemt og kontant, og så fortsetter man.

Når vi arbeider med hester, er det aller mest effektivt å benytte hestenes naturlige kommunikasjonsmåte. Vi kan også selvsagt velge å se ned på hestenes måte, og velge en måte som vi selv er mer komfortable med, som å lære hesten å sette pris på godbiter, klikkertrening eller å lære hesten å kjenne igjen rosende ord.

Men så lenge vi ikke gir hesten en kommunikasjon i bunnen som den intuitivt forstår, vil ikke den innlærte rosen være like virksom. Det er den innebygde rosen, ettergiften, som er mest umiddelbar, og om vi ikke praktiserer en god ettergift i ridningen, vil innlært ros virke overflatisk og ikke forsterkende. Rir vi med ettergift og konsekvens, vil rosende stemme og godbiter kunne forsterke det vi sier med kroppen og hjelperne, og dermed være svært mye mer effektive.

Hesten kommuniserer altså ved at den reagerer på press, og får ettergift på presset som belønning. Dette er helt naturlig for den, men vi mennesker kan ha en tilbøyelighet til å se ned på denne formen for kommunikasjon, fordi den ikke er nok for oss. I pedagogikken kaller vi det "positiv straff", fordi den består av at vi tilfører et ubehag, som blir tatt bort om hesten utøver det vi vil.

En skjenkelinnvirkning er et ubehag, vi klemmer, og når hesten sparker fra med bakbenet, tar vi bort ubehaget. Dette er svært logisk for hesten. Klemmingen ble borte, altså var jeg flink. Når vi gjør en forholdning, og hesten reagerer riktig, gir vi ørlite grann etter på tøylen og sitsen, slik at hesten kan strekke seg inn i hjelpen og bli friere i rygg og bevegelse. Dette oppfatter hesten som en ros. Det som er så genialt med ettergift som ros, er at den fungerer i ridningen som et middel til at hesten faktisk går bedre, samtidig som at hesten oppfatter den som en bekreftelse på at den har gjort det riktig. Hver eneste gang.

Hvis vi gjør det til en regel at vi alltid rir slik at vi gir hesten en ettergift hver eneste gang den er lydig for innvirkningen, vil hesten hele tiden ønske å bli mer lydig. Og vi trenger ikke å være redde for at hesten ikke får nok ros. Vi trenger ikke engang å lære hesten at ordet "braaa" betyr at den har vært flink.

Når dette er sagt, vil det alltid være situasjoner hvor vi ønsker å gjøre litt ekstra stas på hesten. Når den har klart noe nytt, forstått noe vanskelig, vært spesielt ivrig eller lydig ønsker vi å vise at vi setter ekstra pris på dette. Da er det på sin plass med en godbit eller en ekstra kløing på nakken. Da kan vi ta oss en liten pause og klappe eller gi godbit. Og kanskje ser hesten på selve pausen som den viktigste rosen. Pausen er jo en ettergift i seg selv.