Bakdelsvending
Dette er som navnet sier en vending på bakparten. Altså vender hesten slik at innvendig bakben tramper opp og ned på stedet, og de andre bena tråkker sidelengs rundt, slik at hesten ender opp i motsatt retning av utgangspunktet. Forbena skal krysse hverandre slik at utvendig forben krysser foran innvendig forben. Hesten skal være bøyd til innvendig side.

Bakdelsvendingen er også veldig lærerik for rytteren, fordi den fordrer at man klarer å koordinere alle hjelperne på riktig måte. Hesten skal ris igjennom vendingen, ikke bare trekkes igjennom etter tøylen. Hvis man gjør det feil, vil hesten slå seg av, vrangstille seg, gå frem eller gå tilbake. Om man ikke tenker nok fremover, vil hesten skru med det bakbenet som skal trampe på stedet, altså vil takten i gangarten bli brutt.

Bakdelsvending kan i prinsippet gjøres i både skritt, trav og galopp, men er vanligst i skritt. I galopp kalles den en piruett, men det er i prinsippet den samme øvelsen, som blir svært mye mer avansert fordi hesten trenger mer styrke, balanse og smidighet for å gjøre den i en høyere gangart, og fordi rytteren trenger å kunne samle sin sits og ri med mer presisjon. Bakdelsvending gjøres oftere enn fordelsvending uten forutgående holdt.

Hjelperne til bakdelsvending er:

- Gjør en halvparade, og kort hesten litt opp, slik at den forstår at det skal foregå noe som trenger konsentrasjon.
- Still og bøy hesten til innvendig side. Pass på å ha vekten godt på innvendig sitteknoke, og tenk på at hesten skal være bøyd rundt innvendig skjenkel igjennom hele vendingen. Det kan være en hjelp å tenke "utvendig tøyle, innvendig skjenkel".
- Tenk at hesten skal sidelengs. For mange tenker at man skal snu på samme måte som ved volte, og da får man det aldri til. Før hesten sidelengs med vekthjelp; tramp i innvendig stigbøyle og forvarende utvendig skjenkel, som passer på at ikke bakparten slippes ut til siden.
- Pass på at vekten alltid er på innvendig bakben. Pass på takten og fremadbydningen og ri hesten rundt, ikke press den.

Bakdelsvending kan være nyttig for mange ting, blant annet:
- Gjør hesten lydig for hjelpen og rytteren mer koordinert i hjelperne
- Gjør hesten mer bevisst på bakparten, og får den til å bøye mer i innvendig bakben.
- Om hesten ikke vil bære i bakbena, men gå med rette bakben, kan noen bakdelsvendinger hjelpe.


Rygging:
Rygging er en totaktig øvelse, hvor hesten trår tilbake med de diagonale benparene samtidig. I dressurprogrammer blir man gjerne bedt om å trå tilbake et visst antall steg. Hvert diagonale steg kan man telle som et steg med ett av forbena.

Til og med når hesten trår tilbake i ryggingen, skal den tenke fremover. Rytteren skal føle det som en oppsamlet kraft som når den slippes løs, når som helst kommer til å føre ekvipasjen fremover med energi. Når ryggingen er over, kan man igjen slippe kraften frem, og den oppsamlede energien fører ekvipasjen fremover igjen uten nøling. Det er derfor man alltid rir frem igjen etter ryggingen uten å gjøre holdt.

Rygging er korrekt utført en balanse mellom forholdende og fremaddrivende hjelpere. Det finnes mange måter å beskrive hjelpen på, og ett forslag er at man rir fra holdtet slik som om man skulle ri frem i skritt, men akkurat idet hesten løfter benet for å gå frem, fører man hesten bakover istedet.

Det kan hjelpe å legge skjenklene ørlite lengre tilbake, og hvis hesten har lett for å slippe ryggen, kan en forsøke å avlaste ved å lette litt på setet.

Hvis man klarer å rygge korrekt, kan man bruke ryggingen til å vekke opp mer energi i bakparten og få mer fremadbydning i hesten.

Hvis hesten rygger skjevt, er den som oftest ikke over ryggen, og slipper bakparten ut til en av sidene. Jobb med å få hesten til å tenke frem og svinge ryggen riktig, så vil det bedre seg. Det samme er gjerne feilen om hesten sleper bena etter seg, iler bakover eller slår hodet i været. Poenget er å få all energien til å rettes fremover over ryggen og inn i tøylen. Får man til det, vil også ryggingen bli riktig.