Vi vet alle at det er viktig for en rytter å være tålmodig. Det tar lang tid å bli flink, hesten trenger tid på seg for å kunne trene seg sterk, smidig og atletisk, og resultatene kommer gradvis og over tid. Det hjelper også å være tålmodig når hesten ikke forstår eller når det tar tid å få løst opp i stive muskler i begynnelsen av en rideøkt.
Allikevel er det like mange ryttere som sliter med for stor tålmodighet enn de som har for lite av den. De som har for kort lunte, kan oftest kategoriseres under en eller annen form for sinne, og de vet ofte veldig godt at de er for utålmodige, og de har gjerne irritert seg over fenomenet i lengre tid.
De som er for tålmodige, derimot, er mange ganger ikke klar over at de har et problem. Og problemet er at hesten utnytter ens overdrevne tålmodighet, som for den kan virke som likegyldighet. En skal respektere at arbeidet tar sin tid, men man skal ikke kaste bort tiden. Denne balansen skal det en god del trening til for å finne.
Overdreven tålmodighet kan komme av mange årsaker:
- En er usikker på om en gjør det riktig, og er redd for å straffe hesten for ting som er ens egen feil.
- En er oppsatt på å ri med milde og usynlige hjelpere, og tenker ikke over at for å kunne ri med milde hjelpere, må man først være konsekvent og kunne sette sin vilje igjennom.
- En har lært seg å leve med en likegyldighet i seg, å dempe seg selv, å utsette ting eller unndra seg realitetene.
- En er redd, og frykter hestens reaksjon om man setter sin vilje igjennom.
- En har ikke erfaring nok til å se at hesten er klar for et høyere nivå i treningen, og forblir for lenge på elementære nivåer.
- En har ikke så store ambisjoner, eller har lært at beskjedenhet er en dyd.
Tålmodighet i arbeidet med hest skal arte seg slik at en vet nøyaktig hva man skal kunne kreve av hesten på et visst stadium, og ikke gir seg før en får det ønskede resultatet, selv om det kan ta litt tid og være slitsomt og vanskelig. Det betyr også at en vet hvordan man kan dele opp et mål i mindre biter som hesten har mulighet til å gjennomføre, og velger å ta en bit av gangen, gjøre seg ferdig med den, før man setter igang med neste trinn.
Tålmodighet som innebærer at man forblir på samme nivå i lang tid, uten å søke seg videre til mer avanserte øvelser og nivåer, er misforstått, og kan gjøre treningen kjedelig for både hest og rytter. Nivå behøver ikke å bety konkurranse, men mer presisjon, større styrke og kondisjon eller mer balanse, og alle disse egenskapene har alle ekvipasjer nytte av.
Man kan også være for tålmodig i grensesettingen overfor hesten, og dette kommer inn under temaet "å ta ledelsen".
Ofte vet man ikke hvordan man skal kalibrere sin tålmodighet før man har ridd endel for instruksjon, og fått utfordret seg på hvor mye man egentlig kan få til, og fått kjenne hvordan alt går i stå når man blir for utålmodig. En trener kan få en for tålmodig rytter til å bryte mange barrierer og kjenne på hvor langt man kan nå om man ikke begrenser seg selv. Grensen mellom dette og å bli for hard og presse hesten til noe den ikke er klar for er det som lager grensene for det rommet hvor vi trener mest effektivt.
Oppgaven er å finne det rommet.
|
|