Både mennesker og dyr er slik innrettet at vi naturlig lærer oss å bevege oss riktig, om vi har de riktige forholdene og vi ikke blir utsatt for feil, skader eller utidig innblanding. En baby utvikler seg via en spesifikk progresjon, som man kan sjekke på helsestasjonen, og alle helsesøstre vet hva en toåring eller en baby på tre uker skal kunne ifølge normen. Dette er fordi det er programmert inn i vårt DNA hvordan vi skal bevege oss, og hvis vi blir gitt de rette betingelsene, utvikler vi oss riktig helt av oss selv.
En baby begynner først med å sprelle, ruller seg over på magen, reiser seg opp på albuene og løfter hodet, trekker bena oppunder seg og forsøker å stå på alle fire, krabber, setter seg opp i sittende stilling, haler seg opp etter armene ved å holde seg i en bordkant eller lignende, stabber rundt med støtte og slipper seg og begynner å gå. Alle barn lærer å gå slik, hvis vi gir dem et trygt og omsorgsfullt miljø å trene i og ikke blander oss alt for mye inn ved å "hjelpe til". Hjelper vi til med hjelpemidler eller ved å støtte og leie for mye, kan vi legge grunnlaget for feil bevegelse allerede i spebarnsalder.
Barn som lærer seg å gå på riktig måte vil helt naturlig lære seg riktig knebøy også. Tenk om vi hadde fortsatt den gode utviklingen uten å bli satt på stol for å ødelegge det hele..
Grunnen til at vi ikke skal blande oss for mye inn, er at barnet må lære den eksakt riktige måten å bevege seg på ved naturens strenge lov: Tyngdekraften. Bare ved å balansere seg på eksakt riktig måte kan barnet reise seg opp uten å falle. Dette kan barnet lære i ro og mak ved å følge den naturlig programmerte progresjonen som ligger i oss alle. Sakte men sikkert lærer vi oss i løpet av første leveår det som et føll lærer i løpet av få minutter rett etter at det kommer ut av morens livmor.
Hvis vi studerer føllets streving, kan vi observere hvordan det ved prøving og feiling gradvis finner ut av balansen, hvordan den skal holde kroppen sammen, hvordan leddvinkler og muskeltonus skal være, og hvordan hele organismen skal forholde seg for at det skal kunne balansere, røre seg og manøvrere i stor fart.
Føllet bruker kort tid, menneskene bruker flere år, men begge artene trenger en gradvis progresjon i fysiske og psykiske utfordringer for å kunne bli en atletisk voksen. Hvis vi på noen måte blir hindret i utfoldelsen på barne- og ungdomssstadiet, kan det gjøre store utslag på den atletiske evnen senere. Det er mange forskjellige faktorer som kan være til hinder:
- Ernæring
- Inngripen i bevegelsen
- Skader. Dette kan være små og forholdsvis usynlige skader, som leddlåsninger.
- Restriksjoner i mulighetene til utfoldelse
- Manglende utfordringer
- For store utfordringer
- For ensidig trening
- Feil sko (barn) eller verking (føll)
- For mye ensidig stillesitting på stol eller inneliv i boks eller liten paddock
Slike begrensende faktorer skal vi se nærmere på i senere innlegg.