Før vi skal gå nærmere inn på trening av rytterkroppen, er det nødvendig at vi snakker litt mer om anatomi. Imidlertid skal vi ikke begynne å pugge muskelnavn. Det virker faktisk litt mot sin hensikt å fokusere for mye på enkeltmuskler. Som vi ofte har nevnt, forstår ikke bevegelsessenteret i hjernen enkeltmuskler allikevel, den styrer hele bevegelsen, altså alle musklene på en gang, eller grupper av muskler. Det er selvsagt slik at for å nyansere bevegelsen og gjøre den mer korrekt, må vi detaljstyre de enkelte musklene, men det gjør vi ved å øve bevegelsen på en nøyaktig måte om igjen og om igjen, ikke ved å lære den bevisste delen av hjernen navn og utseende på enkeltmuskler.

Den som er mer interessert i detaljinformasjon om muskelgruppene vi omtaler, henvises til å søke etter dem på nettet. Det finnes mange gode illustrasjoner å finne.

Når vi rir, bruker vi nesten alle musklene i hele kroppen til å koordinere og styre vår egen kropp og dermed også hestens. Allikevel er det noen muskler som er viktigere enn andre, og som i tillegg ofte arbeider feil. Disse trenger vi som instruktører eller ryttere å være spesielt oppmerksomme på.

Her ser vi Pelle til hest fra siden:

Her har vi merket av de viktigste muskelgruppene for en rytter:
Rosa: Brystryggen
Rød: Korsryggen
Gul: Magemusklene
Lysegrønn: Setemusklene
Turkis: Hamstrings
Blå: Setebunnen

Alle disse muskelgruppene arbeider sammen for å stabilisere rytterkroppen og utgjør hovedbestanddelene av en funksjonell sits. Når sitsen ikke er optimal, er det oftest en eller flere av disse muskelgruppene som ikke gjør jobben sin. Dette kan være resultater av uvaner, skader, feiltrening, låsninger eller andre årsaker, og kan nesten alltid trenes til å fungere balansert igjen.



Her ser vi rytterkroppen forfra, og vi skal spesielt legge merke til to områder som ofte byr på problemer. Det er halsmusklene (blått) og brystmusklene (gult). Svært ofte er musklene i disse områdene for stramme, og hindrer rytteren i å få skuldrene på plass og å rette seg skikkelig opp.


Sett bakfra skal vi fokusere på trapezius-muskelen (rosa) og på latissimus dorsi (blått) som selvsagt ligger på begge sider av ryggen. Her er det praktisk å bruke muskelnavnene, fordi disse to musklene er så sentrale i de områdene vi snakker om, og fordi det er begripelig for rytteren når vi bruker disse navnene når vi trener.
Disse to muskelområdene er oftest for svake og inaktive, noe som sammen med for stramme bryst- og halsmuskler gjør at rytteren blir for lut i skuldrene.

Problemer i sitsen og ridningen arter seg alltid som en feilbalanse mellom disse muskelgruppene. Enten er musklene for inaktive eller for svake, eller de er for korte eller stive. Dette kommer av at bevegelsesmønsteret er blitt feil, og at musklene derfor har innarbeidet feil mønster. De fyrer av i feil rekkefølge eller med feil innbyrdes styrkeforhold. Vi pleier ofte å kalle dette for "uvaner", men vi bruker bevisst ikke dette ordet, da det er for lett å tro at en uvane bare er noe vi lettvint kan legge bort. Det er ikke slik. Uvaner i bevegelsesmønsteret er innbarket, fordi de holdes på plass av svært sterke mekanismer i nervesystemet, som vi ikke har innvirkning på med bevisstheten.

Å endre på sitsen og dermed på ridningen fordrer at vi klarer å dukke inn i denne problematikken, og jo bedre vi forstår mekanikken bak bevegelsen, dess bedre kan vi bevege oss og dess vanskeligere problemer kan vi løse. Det skal vi snakke mye om i senere innlegg. Dette innlegget er ment som et referanseinnlegg, som du kan slå opp senere, om vi snakker om en muskelgruppe som du blir usikker på.