Sammen med manglende ryggsving er rette bakben den vanligste årsaken til belastningsskader hos hest. For at hesten skal kunne avfjære landingen på en god og elastisk måte, er den avhengig av at alle leddene i bakbena bøyer seg og og at musklene rundt disse leddene tar støtet opp i seg når hesten lander.
Det er to typer feil som gir skader i ledd, nemlig når leddet ikke beveger seg, men tar støtet på en stiv måte, og når leddet kollapser helt, og tar støtet i fullt utslag. I begge disse tilfellene er det selve leddet som tar støtet og ikke musklene rundt leddet.
Om ikke bakbena bøyer seg og bærer, og særlig om ryggen ikke svinger og bærer, vil hesten overbelaste leddene i forknær, forkode eller forhov, kne eller hase. Vi kan også få skader i ryggvirvler som gnisser inntil hverandre fordi ryggen er spent og senket, og ikke holdes svingende og i riktig posisjon.
Hesten må for å bruke bakbena riktig holde bakparten "lukket" inn under seg, og den må være villig til å bøye bena når de settes i bakken. Her er vi inne på en nyansering, for når hesten legger mer vekt på bakbena, sier vi at den samler seg, og samling er jo avansert. Allikevel skal hesten alltid ha en viss bæring på bakparten, også når den går i vanlig arbeidsgangarter, ellers vil den være ubalansert og på forpart.
En unghest vil svært ofte ha riktig balanse når vi rir, om vi bare sitter riktig og ikke forstyrrer hesten. Det er først senere, når vi har ridd en stund med låste hofter og urolige hender, at hesten mister ryggen og bakparten.
Når hesten først har mistet denne gode og balanserte bevegelsen, må vi som ryttere ta ansvar for å hjelpe hesten tilbake til den igjen, ofte ikke uten protest fra hesten, som ikke så gjerne vil ut av sin vane, og som kanskje til og med synes det er anstrengende å begynne å bære seg på musklene igjen, istedet for å labbe avgårde og la skjelettet ta hele støyten.
La oss se litt på en hest som har veldig vanskelig for å svinge ryggen korrekt, nemlig Hugo. Han sliter veldig med balansen og takten, på grunn av problemer i forben og skuldre, og er dermed svært følsom for ryggsving og er avhengig av god bakbensaktivitet.
Her ser vi Pelle og Hugo, og vi kan se at Hugo har mistet ryggen og at bakparten henger litt etter. Pelle rir med låste hofter. Bakbena til Hugo kommer liksom ti cm lenger bak enn de skulle ha vært:
Så ser vi på dette bildet, hvor ryggen svinger:
Her er bakparten mer balansert med, og bildet ser bedre ut, rett og slett fordi ryggen svinger og bærer bedre. Pelle rir lett.
Her ser vi de samme i piaff, som er høyeste samling i trav på stedet, hvor Pelle er aktiv i hofteleddet:
Vi ser at bakbena bøyer seg og kommer under hesten. Dette bildet er tatt med for at man lettere skal kunne se forskjellen. Alt i ridning er grader, og vi kan lettere forstå hvordan bakparten også kan bære i arbeidstrav når vi studerer hvordan de bærer i større samling.
La oss også se på en unghest. Her er det ingenting som er ødelagt med uvaner eller feilresponser:
Ryggen svinger:
Bakbena er under og fjærer:
Om en synes det er vanskelig å se at hesten bøyer beinet idet det settes i bakken, kan en se på hvordan den bøyes når det føres fremover. Bakbenet skal ikke i noe moment føres bakover, men hasen skal bøyes og "spisses" idet hoven føres frem:
For å sikre at bakbena arbeider riktig og ryggen svinger må rytteren klare to ting: Slippe ryggen til hesten igjennom sine hofteledd og holde skjenklene på plass på riktig sted. Låser rytteren hofteleddet, vil hesten låse ryggen over tid. Klarer ikke rytteren å engasjere bakbena ved riktig skjenkelbruk, vil bakbena slutte å bære når ryggen glipper.
Det nytter ikke å forsøke å avhjelpe dette ved hjelp av tøylene eller sporene. Er ikke hofter og skjenkler på plass, faller hesten sammen over tid.
Det er viktig å bemerke her, at Pelle på Ares på disse bildene ikke helt klarer å svinge nok igjennom i hofteleddet. Dette er på grunn av at de begge trener, og det er ikke meningen å vise ideelle bilder. Allikevel får man en ide om hva vi mener.
En nyttig test for å se hvordan hesten aktiviserer bakbena er å stå oppstilt i firkantet holdt, og så gå frem i skritt. Begynner hesten med et bakben, kan man være trygg på at mye er riktig i bevegelsen. Begynner hesten med et forben, har hesten mistet ryggen og bakbensaktiviteten. Dette faktum kan vi benytte oss av i opptreningen igjen. Det skal vi snakke om senere.