Mange hester har vennet seg til et bevegelsesmønster med spent rygg, som gjør at de mister parallelliteten mellom de diagonale benparene i trav, og at manken senkes. Det kan se ut på denne måten:


Det mest åpenbare tegnet på at noe er galt, er at bakpipe og underarm på diagonale benpar ikke lenger er parallelle i trav. Hesten løfter altså forbenet for høyt, knekker i ryggen og spenner forparten i været.

Til sammenligning ser vi en økning med god parallellitet her:



Nå er det slett ikke alle som vil endre på en bevegelse som på det første bildet, fordi et slikt trav ofte får svært høye poengsummer i dressurkonkurranser. Allikevel er dette et tegn på at hesten ikke lenger bærer seg med hele kroppen, og belaster leddene i kroppen feil, slik at den står i fare for å utvikle belastningsskader. Enhver slik økning sliter på hestens ledd, og den vil klare bare et visst antall slike økninger før den får skader.

Øker hesten derimot slik som på det siste bildet, vil den bare bli sterkere i musklene, og ikke belaste noen ledd, fordi musklene tar belastningen istedet for leddene.

Et annet tegn på at parallelliteten er borte, er at hesten har fått et passaktig skritt, og det er vanskelig for rytteren å endre dette. Hesten kan også bli skvetten, lett for å bli spent eller plutselig bukke, ha vanskelig for å stå stille eller gjøre holdt i form.

For å endre på denne bevegelsen må aller først rytteren være interessert i å endre den. For det er ikke sikkert at ekvipasjen vil få like høye poengsummer i konkurranser med en gang etterpå. Endring til det korrekte vil innebære at forbena må tas ned til det nivået som bakbena klarer å være med på, slik at ryggen igjen kan bære som den skal og bakparten kommer innunder. Dette vil ta tid, fordi det fordrer mer bakpartsmuskulatur.

Det kan også hende at det er kommet stivheter i mankeområdet, slik at hesten ikke klarer å løfte manken ordentlig ut av skuldrene. Det er viktig å se forskjell på skulderfrihet og mankefrihet. Hesten på det øverste bildet har tilsynelatende frie skuldre, men senket manke.

For å forbedre en slik feil anbefaler vi:

- Få rytteren til å få skjenklene på plass, stabilisere overkroppen og la hofteleddet bevege seg. Slik vil hestens rygg kunne bevege seg bedre og manken kan komme opp.
- Skjenklene må lære seg å engasjere bakparten på riktig måte, og rytteren må bruke setet. Alt for mange lærer at man ikke skal bruke skjenkler og setemuskler, men bare la hesten gå slik den gjør. Hvis hestens bakpart kommer etter slik som på det øverste bildet, MÅ rytter engasjere sete og skjenkler for å få bakparten ordentlig med.
- Rytteren har som regel helt inaktive gluteusmuskler. Vi mener ikke at rytteren skal sitte og spenne seg i setet, men aktivt bruke setet sammen med skjenklene på en sterk og smidig måte. Erfaringsmessig ser vi at svært få ryttere virkelig kan dette, og at alle som sliter med dette problemet ikke gjør det riktig, men sitter og skrangler i overkropp og skjenkler med låste hofteledd.
- Mange ryttere som har dette problemet trener mye med hestens hode bak loddplan. Overdriver man slik trening, kan man ødelegge hestens naturlige parallellitet, og hesten vil dermed også gå i passaktig skritt. Er dette tilfelle, vil det hjelpe med å trene en god del lang og lav og svinge over ryggen.
- Ofte har også hesten vennet seg til å gå med stive bakben, se dette kapitlet.
- Hesten må få tid til å trene opp bakpart og rygg. Det er mange samlende øvelser som vil hjelpe i dette arbeidet, men det aller viktigste er å få sete og skjenkler ordentlig på plass. Skranglende overkropp og skjenkler og låste hofter er direkte ødeleggende for en svingende rygg og engasjert bakpart.

Får man alt dette til, vil også hesten begynne å gå korrekt taktfast i skritt. For å hjelpe hesten til å klare dette, er det smart å være nøye med å varme opp og skritte av lenge i fritt skritt på helt lang tøyle, og å lære seg å styre hestens bevegelse i skritt med sete og skjenkler. Da kan man utnytte skrittingen også, til å endre hestens bevegelse til det bedre.