Et vanlig syndrom for tiden er hovsenebensbetennelse eller syndromer med samme symptomer som dette.

Hovsenebensbetennelse er en tilstand hvor det oppstår betennelse og senere forkalkninger i tilknytning til hovsenebenet som ligger bak hovbenet inne i hestens hov. Mer kan du finne ut ved å google "navicular syndrome" eller kikke på for eksempel denne linken: http://horses-arizona.com/pages/articles/navicular.html.

En ting er de faktiske funnene en kan finne ved røntgenundersøkelse og halthetsdiagnostikk. En annen ting er hva som faktisk er årsaken til haltheten. I svært mange tilfeller vet man ikke helt sikkert hva som er årsaken til haltheten, men bruker "hovsenebenssyndrom" som en sekkebetegnelse for haltheter i forhoven som kommer tilbake med ujevne mellomrom uten noen kjent årsak.

Selv når det faktisk er konstatert hovsenebensbetennelse eller forkalkninger, kan det være mulig at hesten kan bli frisk igjen. Problemet ved slike kroniske skader, er som vi stadig har gjentatt, at hesten beveger seg feil, slik at den for hvert steg belaster det ene forbenet mer enn alle de andre leddene i kroppen. Da må den ene forhoven ta mye mer fjæring enn den er konstruert for, og slitasjeskader oppstår.

Når man leter etter årsaker til slike skader, må man lete i hele hesten. Ett eller annet sted i hestens kropp er det en del som ikke gjør jobben sin, og overlater sin del av bæringen til den ene forhoven. Hvis hesten hadde landet med mer vekt på bakbena, fjæring i ryggen og lik belastning på begge forhovene, hadde ikke slitasjeskaden oppstått.

Vi har kunnet hjelpe til ved flere såkalt kroniske hovsenebenstilfeller. I alle slike tilfeller går vi igjennom den samme sjekklisten:

- Ta av skoene! Hoven MÅ få fjære korrekt og få så god blodgjennomstrømning som mulig. Få en god barfotverker til å finne den optimale hovformen, og få hjelp til å holde hovformen korrekt så ofte som mulig. Du kan gjøre mye selv med god instruksjon.
- Ta bort all intensitet i bevegelsen inntil korrekt bevegelse og bæring er oppnådd. Svært mye god trening kan gjøres i skritt.
- Få en god osteopat til å sjekke hestens skjelett, og få eliminert at det finnes låsninger noe sted i hestens kropp. Fins det låsninger i ryggraden et sted, er det god grunn til å anta at låsningen er en medvirkende årsak til skaden.
- Tren hesten slik at den fjærer i bakbena og bærer over ryggen. Viktige punkter: Nesen foran lodd! Parallellitet mellom bakpipe og underarm.
- La hesten få lang tid til å bli frisk før man ber om intensitet og fremadbydning.

Følger man denne fremgangsmetoden samvittighetsfullt og tålmodig, vil det være gode muligheter for at hesten blir helt frisk igjen.

Mange tror at en spranghest ikke vil kunne hoppe igjen etter å ha fått belastningsskader i forbena, men det er ikke selve sprangene som utgjør hovedbelastningen for et hestebein, om da ikke rytteren overdriver sprangtreningen. Det er den daglige bevegelsen som sliter og lager belastningsskader, og om den daglige beveglsen er feil, vil ikke hesten tåle den ekstra belastningen som en landing etter et sprang gir. Hvis hesten er frisk og leddene er friske, tåler den vanlig sprangtrening, fordi leddene leges i den daglige bevegelsen og vanlig hvile er godt nok for daglig restitusjon.