Adrenalin er et hormon som kroppen produserer når vi trenger å reagere raskt. Hvis vi blir redde, pøser kroppen ut adrenalin for at vi skal kunne løpe fort unna faren. Blir vi sinte, fosser adrenalinet ut i årene for at vi skal kunne forsvare oss mot en fiende. Hjertet pumper fortere, og vi blir mer oppmerksomme og istand til å prestere mye bedre. Samtidig er det mange som opplever at de ikke så godt husker hva som skjedde når adrenalinet tok overhånd, de forteller at alt bare gikk i en flyt, og må ofte se seg selv på video etterpå for å få med seg alt som skjedde.
Adrenalin er altså et hormon som fungerer positivt for kroppen, og som er der for å hjelpe oss i trengte situasjoner. Samtidig viser erfaringen at adrenalinet også kan virke skadelig om vi ikke er venn med dette hormonet og hvordan det innvirker på kroppen.
Mange som har angst, stresser mye eller er deprimerte, har nesten et allergisk forhold til adrenalin. Ikke allergisk i medisinsk forstand, men i overført betydning. Grunnen er at de har lært seg å vende adrenalinet innover i kroppen istedet for ut i handling. Det kan være mange årsaker til at denne vanen har kommet, det kan være innlært fra barndommen eller en fysisk årsak, for eksempel at kroppen erfarer at intensitet og adrenalin fører til farlige situasjoner eller feilaktig bevegelse med intensitet, som også er farlig. Altså demper man seg selv.
Det er fint og viktig å kunne kanalisere adrenalinet slik at man ikke går til angrep på andre i vilt sinne eller på annen måte lar adrenalinet få styre seg ut i ulykken. Samtidig er det svært viktig å forstå at adrenalin er laget for å få oss til å bevege på oss, og gjerne med intensitet.
Forsøk i den senere tid viser at folk som tilbringer mye tid foran actionpregede PC-spill oftere utvikler angst eller depresjon, og man antar at dette ikke er fordi handlingen i spillene gjør folk nedfor, men fordi adrenalinet som utløses i de ofte hissige og overraskende handlingene, hvor spilleren må være på alerten og ha et visst adrenalininnhold i blodet for å reagere raskt nok, ikke gir seg utslag i særlig fysisk anstrengelse. Raske fingerbevegelser er ikke nok til å få adrenalinet ut av blodet på den måten kroppen er laget for, nemlig å løpe, hoppe eller på annen måte eksplodere i aksjon.
Adrenalin utløser redsel. Og å være redd er skummelt, altså blir man redd for å være redd. Eller sagt på en annen måte, man blir redd for adrenalin.
For at kroppen skal kunne klare å ta imot adrenalin uten at det skal utløse skadelig frykt, spenninger, angst eller andre symptomer som svimmelhet, kvalme eller maktesløshet, må kroppen være i stand til å takle intens bevegelse. Hvis kroppen ikke klarer å bevege seg med intensitet, vil den ubevisst vegre seg mot adrenalinet. Man venner seg til å kanalisere adrenalinet ut i andre kanaler, eller sagt på en annen måte: Inn i kroppen. Kroppen må på en eller annen måte sluke adrenalinet og slukke behovet for intens bevegelse. Problemet er at kroppen er slett ikke konstruert for dette. Derfor får vi så mange onde sirkler av adrenalin som ender i psykiske eller fysiske plager.
Vi mener at dette er en viktig grunn til at det er så virkningsfullt å få deprimerte eller angstpasienter til å trene. Vi mener også at det er viktig å begynne å bevege seg mer korrekt, slik at de kan kjenne at det ikke lenger er farlig eller vondt å bevege seg. Klarer man å bevege seg godt med intensitet, vil en rask løperunde kvitte kroppen med adrenalinet, og det er lettere å unngå at redselen setter seg i kroppen.
Hvis man kjenner at løperunden vil gjøre kroppen vondt, på grunn av belastninger, nakkestivhet, ubalanse eller andre problemer, vil angsten bare få større grobunn.
Det er altså sterkt å anbefale å gjøre en intens fysisk aktivitet hver eneste gang man kjenner at man "angripes" av adrenalin. Det vil jage redselen på flukt, kanskje ikke med en gang, men over tid. Vil ikke angsten bort med en gang man beveger seg intenst, er det grunn til å tro at man ikke beveger seg korrekt. Får man til en korrekt, intens bevegelse hver gang kroppen skiller ut adrenalin, vil kroppen falle mer til ro og stole på seg selv, idet den igjen fungerer slik den skal. På denne måten kan man trene seg selv opp til å like adrenalin, ja til og med få et "kick" av det, og føle seg bra, flink og sprek hver gang kroppen utskiller hormonet.
Vi skal se på noen bilder som illustrerer kroppsholdninger.
På bildet til høyre vises en holdning som ikke vil klare å takle adrenalin. Er kroppen låst i en slik posisjon, vil adrenalin virke destuktivt, fordi kroppen ikke er i stand til å bevege seg med intensitet. Klarer man i bevege seg slik som i holdningen til venstre, vil man kunne takle intensitet, og dermed adrenalin.
En hest som har et reaksjonsmønster som dette, er heller ikke istand til å takle intensitet. Den vet instinktivt at adrenalin er skummelt, og løper unna.
Hvis man på noen som helst måte kan få hesten til å bevege seg riktig over ryggen, vil den bli istand til å takle adrenalin.
Dette prinsippet gjelder for alle typer problemer i hesten. Vi ser endringer i hestens psyke med en gang den begynner å bevege seg korrekt i rygg og bakpart. Ofte er problemene mye mindre åpenbare enn på det bildet vi har vist her. Nedenfor viser vi noen bilder av hester med feil som gjør at de ikke takler adrenalin, og dermed skvetter for urimelige ting, fungerer dårligere i flokken og trener mindre optimalt.
Låsninger i bakpart, får ikke bekkenet under seg på riktig måte, svært skvetten og ustabil å ri.
Stiv i ryggen og låsninger i nakken. Ses på halens holdning og den senkede manken. Kjennes på treg respons og mye skvetting og uforutsigbar oppførsel. Med riktig ryggvirksomhet skvetter han aldri.
Har lett for å senke manken og "pingle ut". Dette feilaktige mønsteret gjør at han har lett for å skvette, pyse ut, og er absolutt lavest på rangstigen i flokken. Med en god rytter får han riktig bevegelse, og blir straks mer modig.
Alle disse hestene blir stadig mer rolige, trygge og fungerer bedre i flokkhierarkiet ettersom de fungerer bedre i kroppen. Og siden det er meg som er avbildet i lenger opp, kan jeg bevitne at man tåler adrenalin i holdningen til venstre, mens i holdningen til høyre virker adrenalin svært negativt og ubehagelig.
Dette aspektet av riktig trening er svært viktig å ha for øyet når man driver med feilretting av mennesker og hester. Husk å aldri be om intensitet før feilene er rettet opp. Det er også derfor fremadbydning ikke kommer før som punkt nummer fire på den tyske utdannelsesskalaen, etter at takt, løsgjorthet og kontakt er på plass. Eller alle feil er rettet, som vi pleier å si.
Når alt dette er sagt, er det viktig å forstå at det er én ting som gir størst og raskest forbedring uansett problem, og det er intensitet i bevegelsen. Eller det vi kaller å "riste i buret". Kan man på noen som helst måte får en kropp i riktig posisjon og utøve intens, korrekt bevegelse, vil man få nesten umiddelbar fremgang og forbedring.
Derfor er det en dyktig rytter kan forbedre en hest ved å bare sette seg opp og ri. Fordi han kan klare å tvinge hesten inn i riktig bevegelse og slippe intensiteten fra hesten igjennom riktig bevegelse. Hesten vil instinktivt kjenne at adrenalinet nå er blitt en positiv faktor som gjør den sterk og rask istedet for redd og svak. Alle hester setter stor pris på forskjellen.