De fleste ryttere ønsker å ri med milde hjelpere. Allikevel har vi ofte hester som legger seg på bittet, går dårlig frem, buser, og vi sliter med å få til de milde hjelperne. Hvordan skal vi klare dette?

Først og fremst må vi, for å kunne ri med milde hjelpere, kunne kommunisere presist med hesten. Om vi ikke er presise og tydelige, kan ikke hesten forstå at vi mener alvor med de milde hjelperne våre. Dernest må vi være villige til å forsterke hjelpen om hesten ikke hører eller forsøker å krysse grensene vi setter.

Når vi rir, rammer vi inn hesten med hjelperne. Vi lager en slags virtuell, firkantet kasse rundt hesten, og sier "innenfor her skal du bevege deg". Hvis vi er flinke til å ri, det vil si balanserte, følsomme, konsekvente og tydelige, vil hesten kjenne at den dulter borti grensene for denne rammen hver gang den forsøker seg, og snart vil den forsøke å holde seg innenfor rammen hele tiden mens den beveger seg, og slik vil rytteren kunne bestemme hestens bevegelse og innvirke slik at hesten går sunt og godt.


Hesten holder seg innenfor rammen som er satt av tøyler, sete og skjenkler.

Hvis hesten har et problem i bevegelsen, er det "bare" for rytteren å få hesten inn i den riktige rammen og få den til å gå energisk frem uten å løpe, og så vil de fleste problemer fikse seg selv igjennom bevegelsen. Dette er selvsagt ikke så lett, fordi vi har alle feil i sitsen og dermed i hjelpgivningen. Derfor arbeider de fleste seriøse ryttere med sin sits og sin hjelpgivning.

Hvis hesten protesterer mot den rammen som en god rytter setter for den, er det ofte stivheter i kroppen eller uvaner som hesten setter seg imot å forandre på. Da må rytteren være i stand til å oppretthode de grensene som rammen rundt hesten må sette. Hvis ikke rytteren klarer dette, vil hesten kunne bryte seg igjennom rammen der hvor den selv ønsker det, og den vil falle isammen og gå feilaktig. Den vil dermed kunne fortsette med å gå imot hjelpen og rytteren klarer ikke å ri med milde hjelpere.

Mange forsøker å komme bort fra de harde innvirkningene ved å kjøpe seg utstyr som skal være mildere. Dette er en blindvei, fordi slikt utstyr bare gjør kommunikasjonen enda mer utydelig og ufølsom. Derfor kan det føles som om det går bedre en stund, men når hesten blir vant til å slåss mot det nye utstyret, blir situasjonen like ille igjen.

Det eneste som hjelper, er å ta det lederansvaret som vi er pålagt som ryttere og hesteeiere. Vi må ta ansvaret for å være tydelige. Først da respekterer hesten rammen den skal holde seg innenfor, og er villig til å akseptere de milde hjelperne. Det er ikke milde hjelpere når rytteren vegrer seg for å innvirke, og lar hesten bestemme.

For å kunne ramme inn hesten, og dermed ri den frisk, sunn og atletisk, må man:

- Kunne balansere og bruke sitsen balansert, presist og funksjonelt.
- Bruke skjenkler og sete samtidig og på rett plass.
- Holde hendene støtt og stabilt uten "gi-og-ta"virksomhet (saging) eller annen ustabilitet.
- Være villig til å forsterke signalene om det trengs.
- Kunne ta en parade med setet.
- Kunne ri hesten frem til tøylen og ikke forfra og bakover.
- Kunne være med hesten, ikke forsøke å kontrollere den ved å snurpe den sammen eller holde den tilbake i bevegelsen.
- Ha fleksible hofter og rak overkropp.
- Kunne ha kontakt med hjelperne i all bevegelse.
- Være flink med ettergift, slik at hesten opplever ettergift med en gang den er lydig.

Klarer man alt dette, har man aldri problemer med å ri med milde hjelpere. Da vet hesten at det ikke nytter å mase, trasse eller legge seg på, men at alle milde signaler betyr noe, og at det vanker ros og ettergift med en gang den lyder.

Dette poenget er spesielt viktig når man skal korreksjonsri en hest, det vil si at rette en feilaktig bevegelse eller reaksjonsmønster. I prinsippet rettes alle feil på samme måten; ved å få hesten inn i korrekt ramme og ri den frem i balanse. Er hesten under hjelperne på denne måten, vil alle feil etterhvert forsvinne.