Psykologiprofessoren Daniel Kahnemann har skrevet en svært interessant bok, som heter "Thinking, fast and slow", og denne boken er også interessant for oss ryttere. For den som vi lære mer, kan det være veldig nyttig å lese boken hans, som er svært grundig, men også lettlest. Jeg skal skrive kort om litt av innholdet her.
Kahnemann sier at vi kan dele inn måten vi løser problemer inn i to forskjellige systemer for tenkning. Han kaller disse systemene enkelt nok for "system 1 og 2".
System 1 er det vi bruker for å behandle alt vi kjenner godt til, og dette systemet er svært raskt og avansert. Det gjør at vi med en gang kjenner igjen folk vi kjenner, leser norsk uten å tenke over det, klarer å skille en araber fra en døl uten å nøle, legger sammen to pluss to uten å tenke oss om.
System 2 er det vi bruker for å gruble over litt vanskelige problemer, eller ting vi ikke har erfaring med. Hvis vi skal regne sammen 357 pluss 380 må de fleste av oss rynke pannen og tenke litt, vi har ikke svaret i hodet med en gang. Hvis vi skal se om en hest bruker bakbena riktig, må de fleste som ikke er trent gruble litt og prøve å huske forskjellige huskeregler for å bedømme riktig.
Disse to systemene lever sammen i beste velbefinnende, og hjelper oss til å løse problemene vi står overfor hver dag. System 1 er på en måte helten i hjernen, som fikser og ordner alt mellom himmel og jord, sånn at vi ikke trenger å gruble på ting som å kløtsje eller putte mat i munnen eller bedømme om hesten hører etter eller er vrang. System 2 er litt lat, og gidder aldri å sette seg igang med grublingen sin før system 1 kommer til kort, og oppdager et problem det ikke har sett før, og dermed ikke har forutsetning for å klare.
"Magefølelsen" er et produkt av system 1. Som vi vet, er magefølelsen ofte ganske oppegående, men den kan også ta helt feil. Kunnskapen om disse to systemene gir oss svaret på hvorfor.
Den store utfordringen for system 1 er nemlig at det ikke vet om noe annet enn det det vet. Kahnemann bruker uttrykket "what you see is all there is". Altså tror system 1 at den informasjonen du allerede har er alt som fins av informasjon om den saken. Og bedømmer fort og gæli ut fra det. Kahnemann kommer med mange svært gode eksempler på dette. Et eksempel fra rytterverden er nå mange mener at en hest beveger seg veldig bra når den bare har krøll på nakken. Så fort de får annen informasjon, om andre elementer som også er viktige, og har øvet på å se dette en stund, blir det åpenbart hva som er mer riktig, fordi system 1 har lært seg det nye, og man klarer ikke lenger å glede seg over de som rir feil på den måten. Som vi pleier å si: How they ruined it for you. For system 1 klarer vi nemlig ikke å overse. Vi klarer ikke å unngå å lese bokstaver som vi ser.
Prøv å se på et skilt eller en enkel tekst i nærheten av deg akkurat nå, uten å lese det som står der. Umulig, ikke sant? System 1 gjør det automatisk. Og klokker det inn i hjernen om du vil eller ikke.
System 2 er veldig dyktig på å behandle kompliserte oppgaver og lære hjernen nye ting. Men dette systemet gidder ikke å komme igang uten at vi tvinger det. System 2 er til og med veldig flink til å løpe etter og unnskylde system 1, når det har gjort noe overilt. System 1 er nemlig superflink til å konkludere uten grunnlag. Et system 1 uten kontroll kan bli ganske umulig, for det er svært lett å konkludere bastant og lettvint når man har ganske få kjensgjerninger å gå ut fra.
Mange som skryter av at de er gode på magefølelsen føler seg så sikre fordi de er raske til å konkludere på sviktende grunnlag. Deres system 2 er oftere ute på latsiden, og lar system 1 få holde på med konklusjonene sine, og bruker heller tiden på å forsvare system 1s overilte konklusjoner.
For å ta gode beslutninger, og for å lære nye ting, trenger system 2 konstant å ta en sanity check på hva system 1 foretar seg.
Ta denne oppgaven, hentet fra boken:
Quote:
En baseballkølle og en ball koster tilsammen 110 kroner. Køllen koster 100 kroner mer enn ballen. Hvor mye koster ballen?
Dette er et typisk problem som ofte lurer system 1. Svarer du riktig på denne uten å bruke system 2, er du enten erfaren matematiker eller jobber i butikk, sånn at du er vant til slike spørsmål. Hvis du ikke engang gidder å prøve, er det ganske sikkert at ditt system 2 er vant til å lure seg unna.
Eksempler på bastante konklusjoner basert på system 1s kjappe magefølelse uten å sjekke all informasjon tilgjengelig ser vi svært mye av i hesteverdenen. Vi bedømmer alt ut fra for lite erfaringsgrunnlag, og ofte kun fra en type erfaring.
Slik kan stallfolk dømme utegang nord og ned, barfotfolk dømmer konkurransefolk, ryttere skitsnakker om travfolk osv osv, uten at vi egentlig vet annet enn at vi "har snakket med en dum travtrener" eller "sett en dårlig barfotverker". Vi setter folk i bås, vi bedømmer og er skråsikre, fordi vi dømmer med system 1 ut fra vår skrinne erfaring og beslutningsgrunnlag.
Jo mer jeg jobber med hest, og jo flere forskjellige folk og hester jeg møter, dess mindre kategorisk kan jeg være. Det er dyktige folk over alt, og det er utrolig mye spennende fakta å hente der ute. Men mitt system 2 finner også svært mange viktige og spennende sammenhenger der ute, som helt klart er essensiell ny viten om hvordan vi kan trene for å bli gode, særlig på tross av tidligere problemer i hest og rytter.
Slike ting må igjennom grundige analyser før de kan slippes løs på system 1. Men så er det jo også slik at man ikke klarer å gå igjennom en vanlig folkemengde lenger uten å legge merke til hvordan folk beveger seg. Pelle og jeg må snart ha på skylapper for å unngå fristelsen til å gå og hjelpe alle som går forbi med skavanker. Det er et resultat av at system 1 har lært seg tingene. Da klarer vi ikke å la være å se det.
Hanne
(som avslører at kølla koster 105, og ballen koster 5 kroner. Klarte du den? Enkelt, ikke sant?)