Først må vi se litt på hvorfor det er så viktig at hesten fordeler vekten sin slik at bakparten tar mer vekt.
Slik ser en hest ut når den skritter avslappet avgårde uten at vi har bedt den om å endre på vektfordelingen. Vi kan se at svært mye av hestens vekt ligger over forbeina, i tillegg til at rytterens vekt også sitter rett over skuldrene.
Nå er det slik at hesten helt fint klarer seg med den vektfordelingen den er skapt med, når den bare ikke er belemret med en rytter på ryggen. Da kan den hoppe, løpe og vende med letthet uten at noen passer på at den bruker riktig teknikk, det har den lært seg helt naturlig fra den var føll. Det er selve frasparket som løfter den fremover, og den er heldigvis skapt med akkurat nok fraspark til at den løfter seg frem over ryggen på en sunn og bærekraftig måte.
Ser vi på dette bildet av Ares som treåring, kan vi se at han ikke løfter ryggen så mye, men beveger seg mer gjennom en viss spenning i overlinjen. Det er fordi han skal vise seg frem, fordi han hadde visse problemer i overlinjen, og fordi han som uridd hest ikke trenger å tenke på å bære den ekstra vekten. Frasparket og en viss spenning i overlinja er bra nok til hans formål.
Når vi derimot skal legge ytterligere vekt over skuldrene til hesten, kan den ikke lenger bevege seg ledig og elegant uten å være mer nøyaktig med hvordan den bærer seg. Mange spør seg da: Hvorfor skal vi absolutt sitte over skulderen til hesten? Kan vi ikke sitte lenger bak?
Det er flere grunner til at vi må sitte over skulderen til hesten. For det første er det rett under salleiet at hestens tyngdepunkt befinner seg. For at vi skal kunne kommunisere effektivt med vekthjelp, slik at hesten kjenner hva vi vil ved bare å endre på vår tyngdefordeling, må vi sitte slik at vi kan innvirke med vår tyngde på hestens tyngdepunkt.
Tyngdepunktet er det punktet som kroppen balanserer rundt. Får man tak i hestens tyngdepunkt med sin egen kropp, kan man altså ri bare ved hjelp av sin egen balanseevne, og trenger ikke bruke sterke hjelpere. Det er altså et mål å få til å komme over hestens tyngdepunkt.
Ryggen til hesten har også forskjellige områder som er mer eller mindre istand til å bære vekt. Skjelettet har i området bak manken en mye sterkere konstruksjon enn lenger bak. Ribbeina og mankens bæreevne er større enn i lendeområdet, hvor ryggraden ikke får noen støtte fra annet enn muskler og ligamenter. Derfor skal vi passe på at salen ligger så langt frem mot manken som mulig.
Mange mener at salen ikke skal ligge an mot skulderen til hesten. Vi mener at salen ikke hindrer skulderen, om rytteren da ikke sitter og klemmer seg fast med knærne. Salkappene er fleksible nok til å tillate skulderbladets bevegelse. Det er mye viktigere for hesten at vi sitter så langt frem over tyngdepunktet som mulig, og der hvor ryggkonstruksjonen er sterkest.
Så får vi heller få hesten til å bære seg bakfra.
Hva er forskjell på vektbæringsevne mellom forpart og bakpart.Her ser vi Hugo stå og hvile seg og henge på forbeina. Hester er jo som kjent konstruert slik at de kan hekte beina sine "fast" slik at de kan stå og hvile, ja til og med ta en liten blund mens de står.
Men la oss nå se på konstruksjonen i forbeina i forhold til bakbeina. Forbeina og skulderen er forholdsvis rette, og kan ikke bøye seg særlig mye, uten at hesten legger seg ned. Det er en viss naturlig svikt i opphenget i skulderen, og jo mer vinklet skulder og overarm er, dess mer kan skulderen ta opp fjæring. Allikevel er det ingenting hesten kan gjøre aktivt for å øke avfjæringen i forbeinet. Når hesten lander på et forbein, må avfjæringen i sener og ledd ta opp støtet. I en forholdsvis loddrett konstruksjon.
Ser vi på bakbeinet derimot, er det store vinkler og lange akser. Hesten kan med vilje bøye bakbeinet også når den står, og når den lander på beinet når den går. Det betyr at den kan fjære bedre med bakparten. Bakbeina er altså konstruert for både å sparke fra, og å fjære bedre enn forbeina. Hvordan kan vi så få til at bakbeina skal ta opp mer av vektbæringen og -fjæringen når de befinner seg så langt baktyngdepunktet til både hest og rytter?
Dette er fordi vi ikke snakker om vektbæring når hesten står stille, men når den beveger seg. Det et lett å forstå at hesten kan ta mere vekt bak når den står stille, som når den senker seg så mye baktil at forbeina løfter seg fra bakken, slik som her:
Dette bildet er fra et litt mislykket forsøk på piaffe, hvor hesten istedet satte seg og løftet begge forbeina fra bakken. Her kan vi se at hesten senker seg bak, og løfter opp forparten ved å senke hodet og bruke ryggen.
Det som er vanskeligere å forstå, er at hesten kan bøye bakbeina og løfte forparten også når den beveger seg. Det er dette vi kaller for samling, og som gjør at hele hesten kan fjære bedre og bevege seg lettere og mer elegant, samt få bedre manøvrerbarhet.
Når vi snakker om samling, er det alltid et relativt begrep. Ofte bruker vi ikke dette begrepet når vi snakker om unghester eller hester under utdannelse, men vi sier heller at hesten er i balanse. Når hesten er i en relativt god samling, slik at den beveger seg i den rytmen som gjør den istand til å bære seg bakfra for hvert steg, men ennå ikke kan virkelig løfte seg foran, er den i balanse.
I de videre innleggene skal jeg fortelle mer om hvordan man gjør dette, og hvorfor balanse bare er en grad av samling, og hvorfor det er viktig at vi tenker balanse og riktig rytme allerede fra først stund vi setter oss på hesten.