Nå kommer vi til et punkt som er svært viktig for samlingen av hesten, men som overraskende få ryttere forstår. Skulderfrihetens betydning for hestens evne til å løfte seg foran.

Klarer ikke hesten å løfte seg ut av skuldrene sine, kan den heller ikke legge mer vekt bak. For at hesten skal kunne forskyve noe av vekten sin over til bakparten, er den avhengig av å kunne løfte forparten opp. Det er slett ikke meningen at vi skal løfte begge forbeina opp fra bakken for hvert steg, vi skal ikke ha hesten til å vandre rundt på bakbeina med forbeina i løse luften, men vi skal i stedet løfte hestens brystkasse ut av skuldrene, mens forbeina fortsatt går taktfast med kontakt til bakken, bare med litt lavere vekt på seg.

La oss først se på hvordan hestens bog er hengt på kroppen:



Dette er en skisse av hestens skulderparti. Er du virkelig interessert i å vite hvordan skulderen fungerer, ta gjerne en tur innom google og studer forpartens anatomi. Det røde på skissen er forbeinets skjelettdeler, inklusive skulderbladet, og det blå er ryggraden og ribbeina.

For ryttere er det svært viktig å være klar over at forbeinet, med skulderen, ikke er festet til skjelettet med annet enn muskler. Brystkassen til hesten, og dermed hele forparten, henger i en sterk hengekøye av muskler og annet mykt vev. Mennesket har kragebein, som forbinder skulderen med brystkassen, men det har ikke hesten. Det vil si at hesten kan, om den er smidig nok, heve og senke brystkassen i forhold til skulderbladene, slik at manken hever seg opp fra skuldrene.

La oss se på noen forskjellige eksempler på hvordan ridningen påvirker hestens evne til å løfte manken. Disse skissene er alle laget på grunnlag av hester som går i piaffe, altså høyeste samling i trav på stedet. Vi skal se om det er slik at alt som kan se ut som piaffe virkelig legger vekten bakover og letter vekten på forparten.


Her kan vi se at bekkenet er satt under, bakbeina er bøyd, og alt er lagt til rette for at hesten skal løfte seg foran. Allikevel er ikke manken løftet, og vi kan se at vekten fremdeles ligger tungt på forbeinet. Dette er fordi ryggen til hesten er låst og senket, og ikke kan bevege seg fritt, fordi rytteren er svai i ryggen og låst i hofteleddet. Dette låser salen, slik at ryggen ikke kan stabilisere seg og løfte forparten for hvert steg, men derimot må svikte rett bak og under salen, slik at vektbæringen ikke kommer frem til manken og kan løfte den opp.

La oss ta en liten titt innom et mekanikk-eksempel:


Når man skal fiske med stang, og hale en tung fisk opp av vannet, er man avhengig av en sterk nok stang og sene. Er stangen sterk og elastisk, uten brudd noe sted, kan fiskeren stramme opp stangen, og løfte opp fisken ved å bøye knærne og legge press på stangen. Hvis det derimot er en svakhet i stangen noe sted, er det umulig å løfte opp fisken.

På samme måte er det umulig for hesten å løfte forparten ut av skuldrene om ryggen ikke er sterk og bærer. Denne løftingen og bæringen skjer for hvert eneste steg hesten tar, og derfor ser det ut som om ryggen "svinger". Mange misforstår denne svingningen, og tror at ryggen skal være slapp og fleksibel, men det er tvert imot. Ryggen skal være sterk og stabil, slik at en kan løfte manken. Mer om dette i et senere innlegg.

Vi kan også se på fiskeren at jo mer han løfter fisken opp med stangen, dess mer av fiskens vekt overføres til fiskerens føtter. Til slutt vil hele vekten til fisken være i luften, det vil si at fiskeren bærer hele fisken via stangen. Det kan være lurt å ha dette bildet i hodet når vi snakker om hvordan hesten løfter sin egen vekt ut av skuldrene og gradvis over på bakparten.


Så har vi denne typen "løft" foran. Dette er ganske vanlig i konkurransedressuren, og det har til tider fått både ros og gode karakterer. Imidlertid kan vi også her se at det ikke finner sted noen overføring av vekt til bakparten. Det er bare det ene forbeinet som løfter seg høyt over bakken, mens det andre forbeinet bærer mye vekt. Ryggen bærer ikke.

Dette er en svært vanlig, grunnleggende feil, som hindrer hesten i å få til ekte samling. Det er her nemlig underhalsen som er de viktigste musklene som løfter forbeina. Hesten svinger ikke forbeina fritt fremover fordi overlinjen er engasjert, slik den skal, slik at det blir plass til å svinge forbein og skulder fremover i en bue. Det som er vanskelig med dette problemet, er at en anspent underhals hindrer all ryggvirksomhet, og om hesten er vant til å bevege seg med underhalsen på denne måten, må den bruke lang tid på å avvenne seg med dette og utvikle annen muskulatur som kan ta over for den spente underhalsen før den igjen kan bære over ryggen.

Når vi ser slike hester som blir ridd i høyere klasser, har de ofte en unaturlig knekk ved tredje nakkevirvel og nesen litt bak lodd. De har vanskelig for å virkelig øke gangartene, men ofte spektakulære forbeinsløft.


Her ser vi en hest som piaffer i samling. Denne piaffen beveger seg litt forover og har energi oppover og fremover. Vi kan se at energien bakfra klarer å løfte ryggen og manken, uten at salen og sitsen til rytteren hindrer ryggsvingen. Som resultat av dette, er nesen foran lodd og punktet bak ørene nakkens høyeste punkt.

Mange ser seg blinde på dette med loddplan og punktet bak ørene. Vær klar over at hesten meget lett kan gå med ryggen ned samtidig som nakken oppfyller disse kravene. Noen få slike sjekkpunkter alene kan ikke bestemme om hesten går godt eller ikke.

En annen interessant faktor ved bildet, er at rytteren sitter meget lett i salen, for å slippe ryggsvingen igjennom. Man kan altså sitte lett samtidig som man samler hesten med setet. Det er en kunst å kunne bruke setet på denne måten, men det er essensielt for å kunne legge reell vekt bakover.


Hva hindrer hesten i å kunne løfte manken?

1. Den vanligste årsaken til at hesten ikke klarer å løfte manken er at rytteren ikke vet hvordan man skal legge vekt bakover. På grunn av denne, ris hesten stadig med manken ned og vekt på skuldrene. Dette gjør at skuldrene blir stive og ufrie.

2. Rytter bruker utvendig tøyle for å holde utvendig skulder på plass istedet for å holde skuldrene stabile ved å ri hesten over ryggen. Om hesten går over ryggen, stikker ikke skuldrene ut noe sted de ikke skal. Forsøker man å holde skuldrene på plass med tøylene, begrenser man skuldrene og låser ryggen til hesten, og resultatet blir også her at forparten belastes for mye, slik at skuldrene blir stive og ufrie.

3. Rytter arbeider alltid innenfor den formen som fastsettes i dressurkonkurranser. Konkurransereglementet er ikke en treningsbeskrivelse, men en beskrivelse av hvordan det ferdige resultatet av treningen skal være. Hvis hesten er stiv, må den tøye, og tøyning fordrer gjerne mer leddutslag enn det normale som man viser under vanlig arbeid og konkurranse.

4. Hesten bruker underhalsen til å stabilisere seg og bevege seg. Dette gjør at musklene rundt skulder og nakke blir for stram, men også at hesten har svært vanskelig for å gå over ryggen, da underhalsmuskulaturen er mye mer utviklet enn overlinjen, og hesten må over tid hindres i å bære seg med underhalsen, og istedet bruke den svakere utviklede overlinjen.

5. Når ett eller flere av de foregående punktene er oppfylt over tid, vil musklene rundt skuldrene og i nakken bli så korte at hesten ikke klarer å løfte manken, den sitter fast nede mellom skuldrene sine. Da blir det umulig for hesten å samle seg, siden det ikke går an å heve manken, og derigjennom lette vekten bort fra forparten og via ryggen over til bakpart. Hesten vil da ofte protestere heftig hvis man ber den om å samle seg, ja kanskje til å med å gå i form.



Hvordan hjelper man hesten til å få skulderfrihet?

Har hesten først blitt stiv i skulderpartiet, slik at den ikke kan løfte manken, må man over tid arbeide med å tøye musklene i halsen, nakken og skuldrene. Dette gjør man enklest ved å tøye en side av gangen. Man overstiller og overbøyer hesten til begge sider, i alle gangarter, til muskelspenningen slipper og hesten igjen klarer å slippe skuldrene og løfte manken.

I dette arbeidet er det viktig at hesten får lov til å slippe utvendig skulder ut, da dette er en forutsetning for at skulderen kan få tilbake sin bevegelsesfrihet. Det er ingen fare for at skulderen skal bli et problem man ikke får kontroll over senere. Så lenge man rir over ryggen og med engasjerte bakbein vil skuldrene forbli der de skal, men med mer bevegelsesfrihet. Da vil det også være mulig å få til lengre steg.

En svært viktig del av friheten i skulder og nakke er hestens evne til å stille seg i nakken. Når hesten er stilt, betyr det at den bøyer seg i den første nakkeleddet, altså det som forbinder hodeskallen med første nakkevirvel. Når hesten er fleksibel her, vil den også være i stand til å bøye seg jevnt i resten av kroppen. Hvis hesten ikke klarer å stille seg, vil den heller ikke klare å gå riktig over ryggen. Derfor er det viktig for samlingen at hesten er smidig i hals og nakke.


Man kan gjerne hjelpe seg med å tøye hesten fra bakken eller få en terapeut til å behandle den, men aller best er det om man kan holde hesten smidig ved tøyeøvelser fra hesteryggen. Det er i bevegelse hesten skal være smidig, og det hjelper ikke alltid på vanen om man strekker hesten mens den står stille. Det er smidigheten i bevegelse i alle gangarter man må arbeide med. Hesten skal være i stand til å berøre rytterens støveltupp i skritt, og ihvertfall tøye seg halvveis til støvletuppene på hver hånd i trav og galopp.

Øvelser for å øke smidigheten har jeg skrevet om tidligere i ridelæren, og jeg skal se om jeg kan komme tilbake til dette senere også.