I disse EM-tider, med mye diskusjon rundt rollkurtrening og hvordan den innvirker på prestasjonen, passer det å ta opp hvordan hesten kan ha et spektakulært bevegelsesmønster med forbeina uten at bakparten bærer i det hele tatt.
Siden jeg ikke liker å henge ut andre, tar jeg likegodt Pelle og meg som eksempler, på våre hester Amendoa og Ares. Vi har aldri trent disse hestene i rollkur, men av forskjellige årsaker, medfødt eller oppstått på grunn av uhell heller skade, foretrekker disse to hestene å gå i et rollkur-lignende bevegelsesmønster.
Her ser dere Amendoa og meg. Forbeinet løftes tydelig før bakbeinet og parallelliteten mellom underarm og bakpipe er tapt. Dette kommer av at Amendoa sliter med diagonaliteten i ryggen, noe vi selvsagt jobber med å bedre.
La oss se på oss et moment senere i bevegelsen:
Her ser bena parallelle ut, og det kan se tilsynelatende bra ut. Vi ser at forbeinet løfter seg høyt opp og frem. Vi ser også at hun gaper, og hadde vi sett oss rett fra siden, kunne vi observert at nese var litt bak lodd og at nakkens høyeste punkt er midt på nakken, og ikke rett bak ørene.
Med Amendoa er det superlett å få til ekstreme forbeinsløft. Hadde vi trent mere sånn, kunne vi ha kommet oss ganske fort ut i konkurranser, og kanskje også gjort det bra. Men det vil vi ikke, fordi det er skadelig for hestens kropp. Et slikt bevegelsesmønster legger ekstra belastning på leddene og på skjelettet. Den kan over tid gå på seg betennelser i bakbein, rygg eller forbein, avhengig av hvilke av kroppsdelene som tar mesteparten av belastningen i den enkelte hesten.
I den siste tiden har det vært mye kritikk av enkeltryttere som rir hesten bak lodd med vilje. Man mener at dette må komme av at man tvinger hesten bak lodd. La oss derfor se litt på disse to hestene våre, som vi altså aldri noen sinne har bedt om å gå bak lodd:
Her ser vi Ares da han var tre år, og skulle begynne med innridning. Dette var ett av de beste bildene, hvor han gikk minst bak lodd. Arbeidet i longen besto i å oppmuntre ham til å strekke seg til lange innspenninger.
Og sånn før noen blir hysteriske og tror vi trener i rollkur, eller tror vi ikke klarer å trene bort et slikt feilaktig mønster, må jeg få poste et bilde av Ares der han går slik han skal. Eller bra nok, det er mere å gå på, selvsagt.
Poenget jeg vil til her, er at folk rir ikke i rollkur fordi de vil ri bak lodd. De rir slik fordi de ikke klarer noe annet, eller fordi de vil ha hesten til å gå med overdrevne forbeinsbevegelser, fordi det gir dem mange poeng i konkurranser. Jeg skal vise her hvorfor man ikke bør ri slik, og hvordan man kan klare å unngå det. Dressurreglementet sier klart og tydelig at man ikke skal ri bak lodd, og det beskriver også helt klart resultatene av denne treningen som feilaktig. Det vil si at de som trener slik fremviser feil bevegelse i selve konkurransen også.
Jeg skal ikke her gå nærmere inn på debatten om hvorvidt FEI følger sitt eget reglement, men heller konsentrere meg om hvordan den enkelte rytter og hesteeier kan praktisere sin ridning, slik at man både får gode konkurranseresultater og samtidig en sunn hest som varer i mange år. Utfordringen for rytterne er at det tar mye lengre tid, og mer nøyaktig ridning, å komme til målet om man skal gjøre det riktig. Allikevel vil jeg påstå at det er mye morsommere å ri korrekt.
Først må vi se på hva problemet er. Da må Pelle og jeg tåle å vise noen av de verste bildene også.
Se på Ares her:
Her krøller han nakken sammen og knekker i tredje nakkevirvel. Det er ikke fordi Pelle drar i kandaren, det er fordi Ares unndrar seg bæringen bakfra. Han forsøker å gjøre dette hele tiden, men fordi Pelle jobber med å få ham bakfra hele tiden, vil det ikke være så synlig som på dette bildet.
I arbeidet med å få ham over på bakparten, kan Ares fint gå en piaffe. Han kan til og med veive veldig med forbeina, og kaste hode og forpart i været, slik at mange synes det ser flott ut, men det er veldig skadelig, så det vil vi ikke forsøke, ikke engang for å lage illustrasjoner.
Og siden jeg ikke pleier å spare på de skikkelig mislykkede bildene, får dere nøye dere med de bildene hvor man ser antydninger. For eksempel her:
Her går Amendoa med høye beinløft. Hun kan løfte dem mye høyere om hun vil. Denne løftingen av forparten kommer ikke bakfra, men fra spenning i ryggen og løfting med underhalsen og skuldrene. Det skjer ingen fjæring i muskulaturen, og en kan høre at det smeller i bakken når hun lander.
Jo mer spent rytteren er i hoftene og flekser i ryggen, samt klemmer seg fast med knærne, dess mer kan hesten kave med forbeina og låse ryggen.
Vi arbeider med å få hesten over på bakparten, og over ryggen. Siden overlinja på denne hesten ikke funker helt som den skal, må vi jobbe på mange forskjellige vis for å endre bevegelsen. En av måtene er å jobbe ned og frem og over ryggen:
En annen er sidebevgelser, for å øke smidigheten i skuldre og hofter (husk: stabmo)
En tredje er å faktisk be hesten om å bøye i bakbeina og sette seg bak:
Og så kan man be hesten løfte seg bakfra, og så blir nesen foran lodd.
På disse bildene kan vi se at Ares fremdeles går med for mye spenning. Det er veldig lett å fra denne piaffen få ut en masse spektakulær bevegelse med høye beinløft, men uten parallellitet og takt.
I gode øyeblikk kan man få knallbilder, slik som disse:
Imidlertid er det ikke noe mål for oss å starte i konkurranser når en bare innimellom kan knipse et godt bilde, og resten blir skitt. Da er ikke hesten stabil, og klar for konkurranse. Det skal være slik at en kan ta bilde når som helst, og bildet skal bli bra. Er det ikke slik, men tvert i mot at de fleste øyeblikksbildene ser dårlige ut, da er ridningen dårlig.
Ser det ut som om hesten er på forpart eller skrangler på flesteparten av bildene, da er det dessverre sant at hesten skrangler på forpart. Da er det øyet vårt som lures av bevegelsen. Vi er ikke raske nok eller trent nok i blikket til å se feilene, og lar oss lure.
Så da er det rett tilbake til treningsskalaen, ned og jobbe med takt, rytme og løsgjorthet. Samtidig som man selvsagt jobber med hele hesten, slik at man får løst de grunnleggende problemene som gjør at hesten ikke går taktfast og stabilt.
Bare slik kan man få en hest som både er spektakulær og holdbar.