Vi får stadig spørsmål fra elevene våre om hvordan man kan se om en hest går over ryggen. Og hvordan man kan merke det når man rir. Jeg har skrevet endel om dette i ridelæren tidligere, men jeg innser at jeg nok ikke har vært tydelig og spesifikk nok, siden vi får så mange spørsmål.
Derfor lager jeg her et eget innlegg som handler bare om dette temaet. Og aller først: Hvorfor er dette prinsippet så viktig?
Hva vil det si at hesten går over ryggen?Et grunnprinsipp for ridning er at vi må få hesten til å legge mer vekt bak. Hesten er ikke laget for å bære vekt. Og i naturen gjør den jo heller ikke det. Derfor trenger den i det fri ikke legge noe mere vekt bak. Den løfter seg foran når den viser seg opp for andre hester, og når den spurter vekk fra fare, men ellers lunter den rundt på forparten og er happy med det.
Når vi legger til vår vekt over forparten derimot, trenger hesten å fordele vekten annerledes, ellers vil den belaste forbeina for mye. Som regel når vi snakker om å legge mer vekt bak, tenker vi på at bakbeina skal bøye seg og at de skal komme mer innunder hesten for å bære mer. Men bakparten kan ikke bære noe av forpartens vekt om ikke ryggen for hvert eneste skritt klarer å løfte forparten opp. Bakparten tar mer vekt bare om ryggen kan overføre denne vekten.
For at hesten skal kunne bære med ryggen, eller gå over ryggen, må den stabilisere rygg/mage. Ryggen må bli til en sterk heisekran-arm som løfter forparten for hvert steg. Når vi ser på hesten fra siden, ser det ut som om ryggen svinger eller bølger. Dette er et synsbedrag, fordi vi står ved siden og ser på. Hesten er i bevegelse forbi eller rundt oss, og vi lar oss lure av den bølgende bevegelsen fremover som hesten gjør med ryggen. I virkeligheten er ryggen stabil og sterk, men bakpartens fraspark løfter ryggen opp i en bevegelse omtrent som en kran for hvert steg. Dette prinsippet er det som gjør at hesten balanserer bedre og henger mer sammen i kroppen, og overfører mer vekt til bakparten. Også i bevegelse.
Hesten har bakbeina under, men ryggen bærer ikke, og avlaster dermed ikke forparten.Det er lett å få hesten på bakparten når den står stille. Der er verre å gjøre det når hesten beveger seg fremover i skritt, trav eller galopp. Så la oss se på hva vi skal se etter:
Hvordan ser vi at hesten er over ryggen?For å være sikker på at hesten er over ryggen, må vi alltid se på mange ting på en gang. Det er ikke nok å bare se på noen få, da kan man la seg lure. For at hesten virkelig skal være over ryggen uten at den sitter fast noe sted, må alle kriteriene være oppfylt. Dette kan vi bruke som testverktøy for å finne ut om det er noe galt i bevegelsen eller noe vi kan forbedre i ridningen. Det er ikke meningen at dette skal være et verktøy for å klandre den som ikke får det til. Det er nemlig svært få som klarer å ri hesten korrekt over ryggen. Men vi må ha det som mål.
- Hesten går taktfast og uten å haste. Det er ikke vanskelig å finne den rette takten og regulere tempoet til hesten.
- Rytteren kan sitte på hestens rygg på en behagelig måte, og det føles som om salen går i en sirkelbevegelse. Denne sirkelen går opp og frem og ned og tilbake i trav og ned og frem og opp og tilbake i galopp. I skritt er den en vuggebevegelse frem og tilbake. Bevegelsen skal aldri gå sidelengs. Gjør den det, betyr det at hesten skrur med bakbeina, og vrikker på bekkenet, slik at ryggraden beveger seg for mye i sidevei, og hesten "vralter"
Illustrasjon av sirkelbevegelsen i trav- Det er lett å gjøre overganger og økninger/avkortninger bare med setet. Setet skal ikke bremse eller blokkere hestens rygg, men modulere svingningene/sirkelbevegelsen i ryggen.
- Hesten kan strekke seg frem til bittet uansett hvor lang rytteren gjør tøylen. Man skal kunne be hesten om å strekke seg helt ned med mulen mot bakken uten å miste kontakten på tøylen. Man skal også kunne ta tøylen opp igjen til normal lengde uten at hesten protesterer eller spenner seg i mot, men ha like god og myk kontakt hele veien.
- Hesten skal suge seg frem til bittet, og gjerne skumme litt i munnvikene og langs leppekanten. Det skal ikke være så mye skum at det renner ut av munnen.
- Rytteren skal ha en følelse av at hesten holder mykt i sin ende av tøylen, og holder den stram, men ikke hard. Det skal være en gjensidig følelse av kontakt.
- Det skal være lett å komme i kontakt med hesten med skjenkler og sete. Hvis hesten ikke er over ryggen, vil man ha vanskelig for å få skjenklene inntil hesten på riktig sted, og hesten vil ikke komme opp under setet til rytteren i den beskrevne sirkelbevegelsen, men ryggbevegelsen vil føles død og flat.
- Hesten skal ikke kaste rytteren ut av salen for hvert steg, men bære rytteren i rolige, runde bevegelser som er behagelige å sitte på, om rytteren vet å sitte riktig.
- Rytteren skal kunne kjenne bakbeina på hesten, og hvordan energien fra dem skyter frem over ryggen og virker inn i tøylene.
- Rytteren skal ikke trenge å bevege på hendene for å holde hesten til bittet.
Hvordan kan man se fra bakken om hesten går over ryggen?- Hesten skal være parallell mellom underarm og bakpipe. Se illustrasjonen øverst på siden.
- Nesa skal være foran lodd
- Punktet bak ørene skal være høyeste punkt på nakken, om ikke hesten går i lang form og strekker seg.
- Hesten skal ikke gape, uansett neserem. Den skal heller ikke stikke ut tungen eller kakke eller skjære tenner. Den skal heller ikke trekke leppene vekk fra bittet, men lukke munnen mykt og villig rundt bittet. Alle munnfeil har sammenheng med feil i overlinja.
- Hesten skal ikke dra i tøylen og ikke unnvike kontakten med tøylen.
- Halen går rett bakover fra halefestet ca ti cm, og faller derfra rolig og avslappet rett ned, og svinger bare lett på grunn av bevegelsen fremover. Halen skal ikke svinges eller slås med, dette betyr at hesten er spent i ryggen.
- Takten er ren, det skal være ren firetakt i skritt, totakt i trav og tretakt i galopp. Dette betyr at hesten henger sammen i diagonalene.
- Takten skal være jevn, det skal ikke være noen forskjell i takten mellom de forskjellige stegene.
- Alle hester har en takt som samstemmer med deres egenfrekvens, og det er denne takten hesten vil finne om den henger sammen over ryggen. Går ikke hesten over ryggen, kan den svinge i forskjellige takter ettersom forpart og bakpart beveger seg litt for seg selv.
- Hesten skal ikke løpe og trekke i tøylen. Gjør den det, er den på forpart, og løper for å finne igjen balansen. Alle hester som plages med å løpe, vil finne balansen og takten så fort den kommer over ryggen og får stabilisert seg.
- Hesten skal ikke være treg og vanskelig å få frem. Er den det, er det nesten alltid blokkeringer i overlinja eller ellers i kroppen som gjør at hesten ikke klarer å få energien bakfra igjennom kroppen og løfte seg frem. Hesten slåss mot sin egen kropp. Får man bort disse stivhetene, vil hesten komme over ryggen og igjen gå villig frem
- Hesten løfter forbeina i en jevn bue rett fremover, uten å¨padle og uten overdrevne kneløft. Hvis den padler, klarer den ikke å løfte manken, hvis den går med overdrevne kneløft, bruker den underhalsen for mye, og løfter forbeina med underhalsen istedet for å la skulderen svinge frem fordi ryggen og bakparten avlaster forbeina. Er hesten på skuldrene, og legger for mye vekt på forbeina, klarer ikke hesten å løfte forbeina frem på riktig måte, men må forsere ved å vri seg (padling) eller bruke underhalsen.
Hesten løfter forbeinet med underhalsen- Hesten skal begynne å gå med et bakbein. Gjør den ikke det, vil den for alltid ha gått fra bakparten sin, og det blir vanskelig å ta igjen forparten. Går forparten fra bakparten, vil ryggen falle ned, og ikke bli sterk nok til å bære.
- Bakhøvene skal gripe bakken og skyve bakken bakover. Hvis hesten planter bakbeinet i bakken slik at grusen spruter forover, er den ikke over ryggen og ikke på bakpart.
- Hesten skal ikke vralte fra side til side sett forfra eller bakfra. Den skal ikke skru bakhøvene når de er i bakken, og hasene skal hele tiden peke rett bakover. Energien skal gå rett frem igjennom hofteleddene. Om hesten vrir seg i bekkenet, er det fordi den ikke er fleksibel nok i hofteleddet og har vennet seg til å la andre ledd ta belastningen som hofteleddet er bygget for å ta.
- Hesten skal ikke ha synlig underhals.
- Det skal ikke være noe søkk mellom salen og overgangen mellom lend og kryss.
- Salen skal svinge slik at baksvisselen vipper opp i bakkant for hvert steg i trav.
- Det skal være et tydelig svevmoment i galoppen.
- Hesten skal ikke ha tendens til å slå seg av bittet i overganger eller noe annet tidspunkt. Hesten skal tydelig ha et ønske om å suge seg frem til bittet hele tiden.
- Hesten skal ikke slå sko, tråkke seg, stryke seg eller på annen måte kløne med beina. Dette er tegn på at hesten ikke henger sammen i ryggen og derfor ikke klarer å koordinere beina skikkelig.
-Er hesten ordentlig over ryggen, vil den ikke ha problemer på glatt føre, men fote seg og balansere seg godt, fordi den henger sammen. Hvis forpart og bakpart må balansere hver for seg, vil hesten lettere skli.
- Det skal ikke være noe søkk der hvor salen ligger, men salleiet skal være god musklert, med tydelig trapeziusmuskel. Det skal ikke være noe som helst merke etter salen i muskulaturen.
- Hesten skal puste rolig med magen. Hvis hesten ikke er over ryggen vil pusten være litt kort og grunn. Når hesten kommer over ryggen ser vi ofte at den trekker pusten dypere og pruster. Noen ganger vil den hoste før den klarer å trekke pusten dypt. Riktig pusting stabiliserer ryggen.
- Hvis hesten ofte bukker eller steiler, eller er generelt engstelig og spent, er det grunn til å anta at den ikke er over ryggen.
Dette var kanskje mange punkter, men alle disse kan vi bruke for å bedømme om hesten er over ryggen, og hvor vi skal sette inn tiltak for å hjelpe hesten å bære seg bedre.
Jeg har sikkert til og med glemt mange punkter, som jeg får legge til etterhvert.
Hanne