Google+

Login





New topic Reply to topic   [ 1 post ] 
Author Message
 Post subject: Dressurtante? Ikke nå lenger. Jeg rir dressur.
PostPosted: Thu Sep 23, 2010 8:13 pm 
Offline
White Lady
User avatar

Joined: Wed Apr 06, 2005 4:18 pm
Posts: 13964
Location: Eriksbråten, Skotterud
Har du noen gang undret deg over hvorfor så mange snakker om dressurridning som en "tantesport"? Hvorfor finnes det ikke dressuronkler? Hvorfor slutter så mange sprangjenter med å hoppe og begynner med dressur på sine gamle dager, fordi de ikke tør å hoppe lenger?

Jeg driver ofte og grubler på slike ting. Jeg har lært meg igjennom mange års grubling og utprøving at ting alltid har en årsak. Og hvis ikke årsaken virker helt og fullstendig logisk, ligger det alltid en årsak under der igjen. Og igjen. Til man kommer til bunnen. Jeg tror jeg er i nærheten av noe når det gjelder tantetittelen. Den ligger i kvinners hofteledd. Den voksne kvinnens hofteledd.

Siden dette er en sak med mange årsakssammenhenger, må jeg be deg om å smøre deg med tålmodighet, for her må vi dra sammen mange temaer og mange fakta og funn som vi har jobbet med i ti år, men om du orker, kan det hende jeg kan tenne noen ideer, og jeg håper vi kunne hjelpe noen vonde rygger, smøre noen anspente sitser og hjelpe på noen bortgjemte, småskremte atletsjeler.

Først: Hva er en atlet? Og er dressurryttere atletiske?

Vi kan si at en atlet er en person som har fullstendig herredømme over sin egen kropp i alle situasjoner. En atlet trenger ikke å være muskuløs, men vi tenker ihvertfall på en veltrent, balansert, spretten, sterk og smidig person. Er vi det som dressurryttere? Jeg påstår at svært mange ryttere slett ikke er atletiske, og selv har jeg alltid vært den klønete ungen som aldri klarte å karre meg opp på bukken engang i gymtimene. Jeg hadde rett og slett null spenst, jeg løp sakte, og jeg hadde dårlig balanse. Min erfaring som ridelærer med fokus på sits de siste ti årene har lært meg at jeg ikke er alene. Nitti prosent av våre kvinnelige elever sier det samme. Riktignok kommer det mange med sitsproblemer til oss, men nitti prosent er mye. Dette måtte undersøkes nærmere.

Det første vi la merke til, var at alle de kvinnelige rytterne som slet mest med sitsen, hadde for svai korsrygg. Ofte hadde de veldig vondt i ryggen også. Vi jobbet mye med dette temaet, for å finne en treningsmåte og en pedagogikk som ville hjelpe disse rytterne. Vi fant at mange av dem også hadde hester med vond rygg. Mange av dem hadde brukt mange penger og mye tid på å bytte sal og streve med saltilpasning, men når vi fikk dem til å rette opp korsryggen, ble ofte salproblemene borte.

Imidlertid var det svært mange av rytterne som fremdeles strevde. De fikk ikke hofteleddet til å gjøre jobben, de var fullstendig låst i hoftene. I alle år hadde de forsøkt å kompensere for dette ved å flekse i midjen for å følge hestens bevegelse. Resultatet ble en ustabil, skranglete overkropp, nikkende hode og urolige hender og skjenkler. I mange tilfeller endte det med store smerter i korsryggen på grunn av den unaturlig store bevegelsen i ryggraden, som tvang virvlene til fullt leddutslag for hvert steg hesten tok, uten noen beskyttelse fra den dempende fjæringen fra stabiliserende muskulatur.

Til slutt kom vi endelig til kjernen av problemet. Hofteleddet. Og da skal jeg stille et provoserende spørsmål med en gang: Når er det vi slutter med å hoppe hinder og blir dressurtanter? I slutten av tenårene eller ettersom vi blir voksne og får barn. Og når er det hofteleddene låser seg? Ettersom vi blir voksne og får barn. Da må jeg vel ile til med en forklaring på denne påstanden med en gang, og det skal jeg. Det er mange punkter, og jeg ramser dem opp først, og kommer senere tilbake til en nærmere forklaring:

- Hofteleddets funksjon viser seg å være den ene avgjørende faktoren som skiller mellom atletiske mennesker og uatletiske. Også for ryttere, viser det seg.
- Kvinner har et bredere bekken enn menn, og om de ikke trener mye og riktig opp igjennom oppveksten inn i voksen alder og senere etter fødsel, vil ikke den stabiliserende muskulaturen rundt midje og hofte klare å holde kroppen stabil nok til å beholde spenst og atletisk funksjon.
- Det viser seg at hofteleddets funksjon har en innvirkning på psyken og motsatt. Dette gir seg mange utslag, men det som er lettest å vise er at en forstummet hofteleddsfunksjon gir personen en dårligere tiltro til egen atletisk evne, og dermed større frykt etter som man blir påvirket av krefter utenfra. Slik som en hest som beveger seg voldsomt eller hopper et hinder.

Jeg tillater meg å sitere fra www.crossfit.com, som er foregangsfolk for utprøving og praktisk forskning på bevegelsesmekanikk på mennesker og atletisk trening:

"Mye av vårt arbeid fokuserer på den funksjonelle hovedaksen i den menneskelige kropp, bøyning og strekking av hofteleddet og bøyning, strekking og rotasjon av overkroppen. Hvor viktig styrken og kondisjonen i kjernemuskulaturen er i denne forbindelse støttes av den enkle observasjonen at en kraftfull hofteleddsåpning alene er nødvendig og nesten tilstekkelig for atletisk utøvelse på elitenivå. Det vil si at vår erfaring har vært at ingen uten evne til å utføre en kraftfull hofteleddsåpning er virkelig dyktig i en idrett og nærmest alle vi har møtt med denne kapasiteten har vært en stor atlet. Løping, hopping, boksing eller kasting, alle disse bevegelsene starter i kjernen."

Vi påstår herved at dette også gjelder for ridning. Vi har studert svært mange ryttere på toppnivå og vanlige hobbyryttere, og alle de dyktigste har evnen til å åpne hofteleddet og slippe en smidig bevegelse igjennom hoften. Vi ser også at alle de rytterne som har en forstummet hofteleddsbevegelse har liten tiltro til egen atletisk evne, og overraskende ofte en åpen eller undertrykket frykt for voldsom bevegelse. Vi ser også ofte at denne låsningen i hoften blir borte eller mildere så fort psykiske sperrer blir avhjulpet eller borte.

Når vi nå antar at et forstummet hofteledd gjør den unge kvinnen ute av stand til å bevege seg atletisk, det vil si med spenst og balanse, vil det ikke være overraskende at så mange unge kvinner med dette problemet med tiden kvier seg for å delta i gymnastikktimene, finner på unnskyldninger, og etter hvert bare dropper ut av sportslige aktiviteter. Mange finner glede i ridningen, siden de da ikke er så avhengig av sin egen kropp, men kan oppleve fart og spenning uten selv å være motor for bevegelsen.

La meg først utrede litt om årsakene til at dette fenomenet oppstår, og hvordan det arter seg. I tenårene vil ungjentas bekken bli bredere. Dette enkle faktum gjør at det blir vanskeligere for de stabiliserende musklene å holde bekkenet vannrett når hun går, og vi får den velkjente vrikkingen på baken. Jo mer man vrikker på baken, dess mer vil særlig muskelen gluteus medius "gi opp". Den sakker mer og mer akterut om den ikke trenes intensivt i den perioden som kroppen vokser og blir mer kvinnelig, og til slutt vil de bli helt inaktive, og kroppen slutter med å bruke dem. Mange klarer ikke engang å bruke gluteus medius om man forsøker å isolere muskelen, man har lært seg å kompensere med andre muskler.

Problemet oppstår dermed fordi gluteus medius har en viktig, stabiliserende funksjon, for å holde bekkenet stabilt både i sidevei og forover/bakover, og for å holde bena rette. Slappe gluteus medius vil for eksempel gi kalvbenthet, svai korsrygg og vrikking på baken. Nå man i lengre tid har gått med en slapp holdning i muskulaturen rundt hofte/midje, vil hofteleddet slutte å bevege seg, og den atletiske evnen forsvinner. Etterhvert vil dette føre til at hofteleddsbøyerne blir kortere og låser hoftebevegelsen.

Andre virkninger av denne prosessen er at bekkenet tipper forover, magemusklene gir opp å holde igjen, og korsryggen blir for svai, for noen i slik grad at det med tiden oppstår smerter og til slutt prolapser. Man vil også utvikle et bevegelsesmønster som gjør at man bruker leggmusklene overdrevent mye når man går, med svært store og tykke legger som resultat. Mange har problemer med å finne ridestøvler som passer, kanskje et kosmetisk problem først og fremst, men et veldig vanlig resultat av dette problemet.

Fra sprangrytter til dressurtante.

I sammenhengen mellom psyken og det forstummede hofteleddet finner vi en mulig årsak til at mange ungjenter som har vært aktive sprangryttere slutter med hoppingen ettersom de vokser opp eller ettersom de får barn. Mange oppgir som årsak at de har mistet interessen eller har blitt litt redde. I mange tilfeller viser det seg at man ikke helt vet hvorfor man er mer redd nå enn før men man antar at det kommer av at man vil ta vare på barna eller er blitt mer oppmerksom på farene ved ridningen.

Vi har i vårt arbeide oppdaget at så snart man får rytteren til å begynne å bruke hofteleddet på en atletisk måte igjen, forsvinner frykten. Det kan antyde at dette har en faktisk sammenheng, og at prosessen er reversibel.
Nå skriver jeg jo ikke dette for å få alle dressurtanter til å begynne med sprang. Mitt mål er å få flere til å bli dyktige, atletiske dressurryttere. Vi ser jo også at så fort rytterne får hofteleddsfunksjonen igang igjen, vil hesten igjen kunne gå med schwung uten at rytteren hindrer ryggbevegelsen. Det blir også svært mye lettere for rytteren å sitte balansert og holde sitteknoker, hender og skjenkler i ro.

Nå vil kanskje noen tenke at dette er ny viten eller kanskje til og med tvilsom logikk. Da vil jeg trekke frem min favoritt, salig Wilhelm Müseler, som skrev det følgende i sin ridelære:

Sitat 1:
Enhver rytter som ennå ikke behersker innvirkning med korsryggen eller til tross for mangeårig praksis ikke tror på dennes effekt, burde forsøke de øvelser som nevnes på side 20 på en virkelig velreden hest, slik at han kan forbedre sin følelse og innvirkning.

Sitat 2:
Den som husker i en huske, spenner korsryggen ved fremsvingen og lar den slappe av ved bakoversvingen.

Sitat 3:
Vil rytteren få en reden hest under hjelperne, behøver han bare å spenne korsryggen.

Sitat 4:
I husken lærer barna seg å spenne korsryggen. Hvorfor skulle da ikke rytteren dra nytte av denne mulighet som han kjenner helt siden barndommen?

Når man undersøker Müselers ridelære, vil man innse at den gode mannen helt spesifikt har forsøkt å forklare oss hvordan vi kan få igang inaktive hofteledd! Men vi stakkarer som enten er født med dem ute av funksjon eller har fått dem inaktive i foræring under tenårene eller etter fødsler, har ingen forutsetning for å forstå hva han mener. Og de som allerede har en atletisk bevegelse i hofteleddet, vil ta denne bevegelsen som en selvfølge. Problemet med alle dem som tar det som en selvfølge er at de ikke vil være i stand til å lære det bort til dem som ikke kan det. Vi har altså en situasjon hvor de som lærer bort ikke er klar over at det er noe de selv behersker som elevene ikke kan. Og elevene er heller ikke klar over hva de mangler, de kjenner bare at de ikke får det til.

Jeg selv har opplevd å gå fra en stille lengde på under 50 cm til over 1.60 uten anstrengelse, bare ved å begynne å bruke hofteleddet riktig. Og det i en alder av 50 år. Og endelig er jeg også i ferd med å kunne ri balansert og smidig. Og under over alle under: Jeg er ikke lenger redd for å hoppe. Med hest, ja..

Å aktivere hofteleddet kan man lære både ved øvelser til fots og til hest. En må bare vite hvordan det gjøres. og være bevisst på at dette problemet finnes og at det er den grunnleggende årsaken til de aller fleste sitsfeil. Hoften er kjernen i sitsen, og feil der sprer seg utover som råte fra kjerneved. Fiks problemet, og sitsen vil bli smidig, balansert og atletisk.

Og hvis vi er ærlige: Vi vil vel helst være atleter, og ikke tanter?

Image
Slik sitter en noenlunde atletisk mann på hesteryggen nesten uten videre instruksjon. Legg merke til søkket inn under setemuskelen. Dette er et tegn på at hoften er aktiv og i stand til å bevege seg.

Image
Typisk bilde av den gjennomsnittlige kvinnelige rytter, med inaktive hofter. Her mangler søkket under setemuskelen, og skjenkelen blir liggende for langt frem. Både skjenkel og overkropp blir låst i forhold til bevegelsen. (Illustrasjonsbilde for å tydeliggjøre problemet, rytteren på bildet sitter ikke nødvendigvis slik til vanlig)

Image
Typisk bilde av kvinnelig rytter med låste hofter og svai korsrygg. Nikkende hode og for stive skjenkler på grunn av låst hofte. (Undertegnede før trening av riktig hoftefunksjon)

Image
Trent kvinnelig dressurrytter, riktigere sits, men hoftene er fremdeles litt låst, søkket under setemuskelen mangler. Dette vil over tid hindre hestens rygg, selv om alt det andre ser pent og korrekt ut. Ørlite grann for mye svai.

Jeg har mye utfyllende bakgrunnsinformasjon som dessverre ikke får plass i denne artikkelen. Hvis du er interessert eller vil diskutere, holder vi kurs, se Rideleir og kurs-forumet, eller still spørsmål på diskusjonstråden.

Hanne

_________________
Paradox is a pointer telling you to look beyond it. If paradoxes bother you, that betrays your deep desire for absolutes. The relativist treats a paradox merely as interesting, perhaps amusing or even, dreadful thought, educational.

Frank Herbert.


Share on Facebook Share on Twitter
Top
 Profile  
 
Display posts from previous:  Sort by  
New topic Reply to topic   [ 1 post ] 


Who is online

Users browsing this forum: No registered users and 1 guest


You cannot post new topics in this forum
You cannot reply to topics in this forum
You cannot edit your posts in this forum
You cannot delete your posts in this forum
You cannot post attachments in this forum

Search for:
Jump to:  
cron
Powered by phpBB © 2011 Trollspeilet