Google+

Login





New topic Reply to topic   [ 1 post ] 
Author Message
 Post subject: Welcome to Pandora
PostPosted: Thu Oct 13, 2011 7:02 pm 
Offline
White Lady
User avatar

Joined: Wed Apr 06, 2005 4:18 pm
Posts: 13981
Location: Eriksbråten, Skotterud
Idag er det på tide med et litt mer personlig innlegg i kommentarboksen. Som mange sikkert har fått med seg, driver jeg med temmelig intensiv ombygging av kroppen. Heldigvis ikke på Hollywood-måten, altså sånn sparkling og skjæring på overflaten, men jeg forsøker å forbedre funksjonen, det vil si hvordan jeg går, står, ligger, puster, tenker og i det hele tatt, hvordan kroppen min lever og ånder.

Høres det voldsomt ut? Jeg kan fortelle at det nok er ganske voldsomt. Men det er mulig. Og noen ganger er det også nødvendig. Når alternativet er å krøkke seg rundt med vond rygg, er det lett å trene hardt for å slippe smertene. Jeg har så mange usynlige plager at jeg gladelig strever litt for å bli bedre. Dessuten er det jobben min, og jeg er mer enn middels interessert i hvordan man kan reparere sånne som meg. For jeg vet jo at det er så mange flere krøkker der ute.

Da jeg ble sykmeldt fra jobben min i næringslivet for omtrent ti år siden, kunne jeg nesten ikke gå oppreist. Jeg hadde betennelser over alt i hele kroppen, mistet hørselen på det ene øret, stress-svettet hele tiden, var så stiv i nakken at jeg ikke kunne se opp, hadde konstant krampaktige bekymringsrynker i ansiktet, sov ekstremt dårlig om natten, fikk svimmelhetsanfall og kunne ikke skille lyder fra hverandre om flere snakket på en gang. I tillegg hadde jeg så vondt i ryggen at jeg hadde vansker med å gå etter at jeg hadde ridd. Noen ganger måtte jeg gå på krykker. Det var vanskelig å få sykmelding for slike diffuse plager, så jeg gikk i mange år og slet, før jeg var så utslitt at jeg ble sykmeldt for utbrenthet, som er en gangbar sykmeldings-diagnose.

Sånt tar det tid å vikle seg ut fra. Særlig når legenes eneste svar for alle mine diagnoser er "dette vet vi ikke årsaken til". De har altså en diagnose, for mange av tilstandene har jo et navn, for eksempel Menieres sykdom, eller Bell's parese. Morsomt nok har legevitenskapen bestemt at låsninger ikke finnes, og at all bevegelse er sunn, derfor gikk jeg i alle disse årene med fine navn på det jeg led av, men ingen mulighet til å gjøre noe med det. Jeg bare var sånn, jeg. Det var noe jeg måtte lære meg å leve med, og finne meg et nytt yrke. Akseptere mitt handicap-nivå, så å si.

Jeg ville bli ridelærer, og fikk støtte av Nav til å utdanne meg. Nå var det bare et skjær i sjøen der. Starum vil ikke ha ridelærere med kropper som ikke virker. Så jeg måtte finne alternative veier til mitt nye yrke. Det gikk jo forsåvidt greit, jeg er vant til å finne mine egne veier, men det morsomme var jo at jeg fant ut hvordan jeg kunne reparere meg selv også på veien.

Så nå, ti år etter, kan jeg konstatere at jeg hører nesten like bra som før, nesten aldri har vondt i ryggen, selv etter enda to svangerskap, klarer stadig mer fysisk, blir bedre av ansiktslammelsen, og er kvitt alle de andre plagene som var fullstendig forkrøplende den gangen.

Alllikevel. Jeg står her og nå på terskelen til Pandora. Den planeten dere vet, i filmen "Avatar", hvor Jake Sulley kommer i rullestol og ender opp som den største atleten av alle de innfødte superatletene. Bare det, at jeg er kvinne, og jeg må bli som Neytiri. I en alder av femti.

Det verste er at det går an. Jeg kjenner det jo. Jeg vet hva som skal til, det er bare det at ingen andre vet det, eller ihvertfall ytterst få. Heldigvis er jeg gift med en sånn na'vi. Han vet hvordan han skal bevege seg. Og etterhvert også hvordan han skal få sånne glassmaneter som meg til å bevege seg riktig også.

Så jeg trener, og mens jeg holder på, irriterer jeg meg over så mange detaljer i det moderne samfunnet som har vært med på å holde meg inne i skilpaddeskallet mitt, slik at det har vært mulig å ende opp så ødelagt som jeg var. La meg nevne noen:

- Sitt stille! Sitt pent! På stolen, ved skolepulten, ved leksene, på fritidsaktivitetene, ved bordet. Skolen befaler oss å sitte, og sitting på stol er en av de verste synderne for å ta fra oss riktig bevegelse.
- Myke madrasser og puter. De oppmuntrer oss til å ligge med knekk i ryggsøylen og med skuldrene brettet forover.
- Låsninger finnes ikke. Kiropraktikk er humbug. Sånn var det da jeg vokste opp, og dermed var det ingen som oppdaget at låsningene holdt meg fast i feil bevegelse.
- Hvis man bare brøler nok til ungene at de skal løpe og hoppe, så lærer de seg det nok til slutt. Feite og late som de er.
- Brød er sunt for deg. Spis mye brød og lite kjøtt. Senere viser det seg at jeg ikke tåler brød så godt, men blir slapp og orker mindre av det.
- Ridning er sunt for kroppen. Når man rir, skal man "gå med hestens bevegelse" ved å svikte i korsryggen. Får man vondt i ryggen, er det gjerne salens feil. Eller man må bare slutte å ri.
- All bevegelse er sunn, og folk beveger seg sånn som de er skapt. Så derfor kan jeg fortsette med å bevege meg slik at kroppen går i stykker.
- Vi vet ikke hva som er årsaken til ansiktslammelse, eller Bell's parese, men vi tror det kan komme av trekk. Da jeg fikk justert låsningene i nakken, begynte førligheten i ansiktet tydelig å bedre seg.
- Gymlærere lærer ingenting om å lære bort riktig bevegelsesteknikk. Pelle vet, han har gått den delen av lærerskolen.

Nåja. Nok sutring om fortiden. Nå skal det altså trenes. Og jeg skriver dette fordi jeg vet at det er så mange der ute som sliter med rare plager som ingen finner ut av, eller som ingen tror på. Vi har jobbet lenge nok med ryttere som sliter med kroppen til å påstå at forbløffende mange lidelser kommer av at folk beveger seg feil og spiser feil. Enkelt og greit, men også komplisert nok.

Vi har fjernet oss så langt fra vårt opprinnelige menneskelige levesett at vi er blitt helt forkvaklet.

- Vi spiser usunn mat, foredlet mat med mye tilsetninger, mye sukker og usunne karbohydrater, og ofte alt for mye mat i forhold til hva kroppen trenger.
- Vi lever i et voldsomt stress og har vanskelig for å leve i nuet.
- Vi sitter på en stol eller i en sofa mesteparten av livet. Resten ligger vi på en myk madrass. Noen trener, men ofte på å løpe i joggesko som tvinger kroppen inn i feil bevegelse, eller med treningsmaskiner som trener bare en muskel av gangen, og dermed ingen funksjonell bevegelse.
- Vi går nesten alltid i sko som tvinger oss til å gå feilaktig. Vi går veldig skjelden barbeint.
- Vi pakker oss inn i trange klær som leder oss til å gå feil.
- Vi bærer skjevt.
- Vi beskytter oss mot naturen ved å fjerne oss fra den istedet for å lære oss å beherske den.
- Vi tar bort alle riter eller seremonier som fordrer at vi utvikler oss, blir voksne, blir sterkere. Organisasjoner som har slike systemer, blir mistenkeliggjort.
- Vi idealiserer ungdom og forsøker å leve som barn hele livet, uten å ville gå inn i prosesser som gjør oss mer modne.
- Vi lar ikke barna få leke og utvikle seg fritt, men forsøker å beskytte barna til å bli sterke.
- Vi latterliggjør eller skaper et fiendebilde av alle som utfordrer dette paradigmet.
- Vi idealiserer det urbane livet eller et romantisert liv på landet, uten lidelse eller prøvelser for hverken folk eller dyr.
- Lidelse er definert som uhørt, og skal ikke under noen omstendighet finne sted. "Vondt skal vondt fordrive" er et avlegs ordtak. Vi vil bedøves, og lærer dermed ingenting av våre feil.

Jeg er et ekte produkt av alt dette. Jeg kunne like gjerne ha endt i den rullestolen. Jeg kom meg opp fra grøfta og fungerer nå ganske bra. Men kan jeg ta steget fullt ut, og bli spretten? Kan jeg ende opp med en funksjonell sits og så god ridning som jeg egentlig vil?

Ja, se det vet vi ikke ennå. Men jeg er villig til å gjøre spranget ut i intet. Jeg har allerede hoppet. Det gjør vondt over alt, jeg er konstant støl, jeg har risikert mitt gode navn og rykte ved å røpe mål jeg ikke sikkert kan nå, jeg tørker fortvilte tårer nesten hver dag, men jeg kjenner at jeg kan klare det.

Allerede er jeg mer spenstig nå enn jeg antagelig noen gang har vært, selv etter femti års levd liv og fem fødsler. Jeg tror jeg skal klare resten av veien også.

Hanne

_________________
Paradox is a pointer telling you to look beyond it. If paradoxes bother you, that betrays your deep desire for absolutes. The relativist treats a paradox merely as interesting, perhaps amusing or even, dreadful thought, educational.

Frank Herbert.


Share on Facebook Share on Twitter
Top
 Profile  
 
Display posts from previous:  Sort by  
New topic Reply to topic   [ 1 post ] 


Who is online

Users browsing this forum: No registered users and 1 guest


You cannot post new topics in this forum
You cannot reply to topics in this forum
You cannot edit your posts in this forum
You cannot delete your posts in this forum
You cannot post attachments in this forum

Search for:
Jump to:  
cron
Powered by phpBB © 2011 Trollspeilet