Google+

Login





New topic Reply to topic   [ 1 post ] 
Author Message
 Post subject: STAKKARS!!
PostPosted: Sun Nov 06, 2011 12:40 pm 
Offline
White Lady
User avatar

Joined: Wed Apr 06, 2005 4:18 pm
Posts: 13981
Location: Eriksbråten, Skotterud
I vårt moderne samfunn er det ett ord som har på mystisk vis snudd fra å være et nedsettende ord til å bli et hedersord. Det er ordet "stakkar".

Vi hører det hele tiden: - Staaaaakaaaaars.... sier folk, og mener noe bra med det. Man snakker nok om en eller annen liten, søt skapning. Som det egentlig ikke er noe synd på, den har bare gjort seg skyldig i å være søt. Eller liten.

Men å være stakkarslig er ikke en god ting. En stakkar var egentlig en tigger, som var henvist til å gå langs veiene og tigge mat på gårdene fordi han ikke kunne tjene til livets brød selv.

Pelle pleide å bli rasende på meg hvis jeg sa "stakkars deg" til ham. Og jeg skjønner jo det nå, det er jo utrolig frekt å si noe slikt til en annen person, mann eller ikke. Et slikt uttrykk indikerer at det er synd på ham, og at han ikke kan ta vare på seg selv.

En kan si at det er teit å henge seg opp i betydningen av et uttrykk, og at det slett ikke er dette den som bruker ordet har ment. Men hva mener vi egentlig? Mener vi med å bruke ordet stakkar at personen er en tøffing? At han kan klare seg selv, når han bare blir frisk igjen? Eller mener vi egentlig at det er fryktelig ille å være litt forkjølet, og at det er en fin ting at noen synes litt synd på en?

Offerrollen er i vårt samfunn så vanlig at vi opphøyer den til å være et ideal. Jeg leste et hjertesukk fra en sykepleier her om dagen, hun sa at graden av klaging er omvendt proporsjonal med graden av alvor i sykdommen. Den som er virkelig syk, ønsker ikke at vi skal synes synd på ham.

Beskyld meg gjerne for å være kvinnefiendtlig, men det ser ut for meg som om denne offerrolleidealiseringen kommer fra min egen kjønnspool i samfunnet. Vi krever en rett til å bli syntes synd på med jevne mellomrom. Vi tror det er en kvinnerett å få sutre litt, og at "noen" må trøste oss. Først da kan vi bli oss selv igjen, og bli blide. Altså er det noen andre som har ansvaret for vårt eget humør. Jeg tror kvinner er de eneste som bærer ansvaret for humøret sitt i en annens hjerte.

Jeg har lært meg igjennom trening at slik er det slett ikke. Vi har bare blitt oppfostret i en kultur som idealiserer sutring og stakkarsliggjøring. Og oppfostring fra barnsben tar det lang tid å vikle seg ut av.

Så skulle man jo tro at likestillingen ville gjøre det slik at man fikk motbør for sutringen, men i mange tilfeller er det stikk motsatt. Det er stadig mer populært og velansett å være stakkars.

Et merkelig resultat av dette fokuset så jeg for ikke lenger siden på Facebook. Det var en tyrefekter som hadde blitt skadet av tyren, en ikke uvanlig hendelse, den aktiviteten er som kjent livsfarlig. Flere kvinner hadde kommentert på saken med følgende kommentar:
"Ja, jeg synes ihvertfall ikke synd på ham!"

En absurd kommentar. En kan mene hva man vil om tyrefekting og dreping av dyr med fullt, jublende publikum, men tyrefekterens mål med det hele er ihvertfall ikke at noen skal synes synd på ham om han feiler. Bare tanken er latterlig.

Men svært mange forstår ikke hvor komisk kommentaren er. Det er synd på oksen, og da må jo tyrefekteren ønske å være stakkars når han blir skadet av slemme oksen?

Jeg setter med vilje dette eksempelet fullstendig på hodet, fordi det setter stakkars-begrepet i perspektiv. Hverken oksen eller tyrefekteren er ute etter å bli synes synd på. Hadde det vært slik, hadde flere okser gjort som Ferdinand, og fått slippe ut på engene igjen, i live.

For begge to er det kampen som er viktig, og det er en slags makaber ære i et nederlag også. Men ikke om noen synes synd på en. Da mister man jo hele poenget med kampen. Og her snakker jeg selvsagt for tyrefekteren, ikke for tyren, han er et dyr, og ingen vet egentlig hva han tenker, og han hadde helt sikkert foretrukket å forbli på engene for å forsvare familien sin og korkeikene.

En annen, makaber mote er å fabrikkere dyreplageri-historier og spre dem på facebook og i andre medier. Folk går rett på og sprer de grusomme historiene videre, ser på videoer så øyet blir stort og vått, og velter seg i grusomheter. Slik at man kan si STAKKARS! med retten på sin side, og bli opprørt og ille ved.

Men hvorfor gjør vi dette? Så vidt jeg forstår er mange av disse historiene svært makabre, grusomme og mye verre enn en tyrefekting, siden vi nå er inne på den saken?

Kan det være fordi vi er fascinert av lidelse? Har vi lyst til å si "Stakkars!"? Har vi lyst til å velte oss i offerrollen? Det er jo et faktum at mange av de verste av disse historiene er falske, eller ihvertfall svært overdrevet, men opplyser man om dette, tas det ikke nådig opp. La oss være i fred med vår kosing med forferdeligheter.

Kan vi ikke heller prøve å se på dyrene som flotte, tapre, pene, sterke, frie, atletiske, stolte, og andre egenskaper som vitterlig beskriver dem, og som de selv helt sikkert ville ha foretrukket? Jeg kjenner ikke en eneste hest som ville ha likt at vi så på ham som en stakkar.

Det er jo stakkarne som blir spist.

Hanne

_________________
Paradox is a pointer telling you to look beyond it. If paradoxes bother you, that betrays your deep desire for absolutes. The relativist treats a paradox merely as interesting, perhaps amusing or even, dreadful thought, educational.

Frank Herbert.


Share on Facebook Share on Twitter
Top
 Profile  
 
Display posts from previous:  Sort by  
New topic Reply to topic   [ 1 post ] 


Who is online

Users browsing this forum: No registered users and 1 guest


You cannot post new topics in this forum
You cannot reply to topics in this forum
You cannot edit your posts in this forum
You cannot delete your posts in this forum
You cannot post attachments in this forum

Search for:
Jump to:  
Powered by phpBB © 2011 Trollspeilet