Google+

Login





New topic Reply to topic   [ 1 post ] 
Author Message
 Post subject: Jeg er feminist. Og maskulinist.
PostPosted: Wed Nov 23, 2011 2:14 pm 
Offline
White Lady
User avatar

Joined: Wed Apr 06, 2005 4:18 pm
Posts: 13964
Location: Eriksbråten, Skotterud
Jeg skriver stadig vekk om hvordan vi kvinner må skjerpe oss. Vi skal jage bort kråka i hjernen, slutte med å ta offerrollen og i det hele tatt harden up som de prinsessene vi er.

Dette er ikke fordi jeg er noen kvinnehater, jeg er jo kvinne selv, det ville jo vært absurd. Det er fordi jeg har stor respekt for kvinner, og hater tanken på at vi driver og latterliggjør oss selv og gjør oss til stakkarer. Jeg har stor respekt for menn også, og jeg kan ikke fordra hvordan enkelte feministmiljøer forsøker å gjøre menn generelt til syndebukker for alt galt som skjer i samfunnet.

Jeg har jo en utdannelse som er tradisjonelt veldig "maskulin", som vil si at jeg har jobbet i firmaer med stor overvekt av menn. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har opplevet å bli diskriminert som kvinne. Jeg tviler ikke på det det finnes menn som benytter sjansen til å få overtaket om opponenten er en kvinne som ikke vet å stå på krava, men sånt må man regne med i jungelen som heter livet.

Jo, forresten, jeg ble nok diskriminert den gangen jeg veltet to paller med fullgjødsel på Hydrokaia fordi jeg svingte for fort og uvørent med trucken, og de mannlige kollegene mine hjalp meg med å rydde opp. Hadde jeg vært mann, hadde jeg måttet ordne opp selv.

Ja. Jeg våger å si at vi har likestilling i Norge. Det betyr selvsagt ikke at urettferdighet ikke finnes, men rettferdighet skjer ikke av seg selv. Det er ikke slik at vi ikke kan si vi har likestillling før alle kvinner får alt de ønsker seg uten å løfte en finger.

Jeg vil heller si at likestillingen på mange måter har gått for langt. Ikke fordi jeg er reaksjonær, men fordi jeg mener at mange kvinner og kvinnemiljøer nå har gått i samme fella som menn var i før i tiden. Vi driver og bedømmer det motsatte kjønn ut fra fordommer og misforståelser. På samme måten som typiske kvinnelige verdier ble misforstått og latterliggjort tidligere, gjør vi nå det samme med endel typisk mannlige verdier.

Den andre fella, mener jeg, er at vi forsøker, i likestillingens navn, å gjøre menn og kvinner like. Det vil si at vi forsøker å bevise at det ikke er noen forskjell mellom oss, annet enn de mest åpenbare, kroppslige.

Det kan virke som om disse to tendensene i samfunnet kommer av en felles frykt for det å være forskjellig, eller en forakt for de tradisjonelt mannlige eller kvinnelige verdiene. Problemet blir at om vi forsøker å likestille oss ved at vi skal være like, må skrelle av oss alle de egenskapene som så tydelig viser at vi er forskjellige. For å virkelig vise at vi er seriøse og fremtidsrettede, må vi frasverge oss alle de sidene av oss som kan virke gammeldagse og tradisjonelle. Selv om de kanskje er både naturlige og viktige for oss.

Mange ønsker heller å bruke begrepet "likeverd". Det vil si at de begge kjønnene anses som likeverdige, selv om de er forskjellige, og at vi fremmer en forståelse for alle måter å være på, både den maskuline, den feminine og alt midt imellom.

Grunnen til at jeg så ofte tar mannens parti, er at jeg føler meg pepret av alle mulige ytringer som er nedsettende om mannen. Facebook er full av det. Nettet ellers også. Og det er fullt ut akseptert å sitte i festlig lag og snakke om hvor pysete menn er når de er syke eller hvor idiotisk ens egen mann har oppført seg. Hadde en mann gjort det samme om kvinner generelt, hadde han straks blitt ansett som en mannssjåvinist og baksnakket herfra til Bogstadveien. Hvis kvinner gjør det, er det bare moro, og menn får værsågod finne seg i litt humor. Hvilket de gjør.

Det jeg spør meg om, er hvorfor ikke kvinner kan gjøre det samme? Det blir litt sånn som mine utlendingsnaboer da jeg bodde på Tøyen, som skrek opp om rasisme hver gang noen klagde på søppel eller bleier i oppgangen. Hvis vi hele tiden roper opp om diskriminering, gjør vi oss selv til mindre enn vi fortjener.

Ta debatten om lønnsforskjeller. Jeg er klar over at mange kvinneyrker er lavere lønnet. Men jeg tror ikke dette problemet er så ensidig som at menn avspiser kvinner med lavere lønn. Jeg tror det er fordi kvinner tradisjonelt ikke har vært noe flinke til å sette pris (bokstavelig talt) på sin egen arbeidsinnsats.

Jeg tror at offerrolletankegangen er alt for utbredt, og at man mer eller mindre lever i den tro at hvis man bare jobber godt og er samvittighetsfull, så vil man bli sett og belønnet. Og at man kan bli sur og fornærmet om man ikke får det som man vil, og så vil man få høyere lønn. Slik er det ikke, uansett om lederen er kvinne eller mann.

I en verden hvor det er rift om penger og ressurser, vil man la den få mest som krever mest, på en selvbevisst måte som man kan respektere. Og mennesker generelt misliker sutring. En kan være så enig man bare vil om at alle mennesker fortjener lik lønn for likt arbeid, men så lenge en part sutrer fordi lønnen er for lav, er det noe i instinktene våre som sier at vedkommende ikke fortjener mer.

Hvis en gir uttrykk for et savn og ikke et behov, vil man som oftest ikke få det man savner. Den tradisjonelt maskuline måten å gjøre dette på, er å gi uttrykk for et behov eller krav, uten å sutre, men med selvrespekt og direkte tale. En sjef eller organisasjon har så mye lettere for å innfri et slikt krav enn en klage.

Dette er ikke menns feil. Det er menneskelig. Vi forakter alle egentlig den som sutrer. Vi kan ha sympati, ja, men om det fortsetter i lengden, vil vi slutte å støtte opp om sutreren. Er det da diskriminering om den som legger frem sine krav på en feil måte ikke får høyere lønn?

Jeg sier ikke dermed at alle sykepleiere sutrer, tvert imot, jeg har stor respekt for deres slit under umulige forhold. Det jeg snakker om er den generelle tendensen over lang tid, som dermed forsterker seg i våre holdninger. Det er jo merkelig at lønningsforholdene i en bransje forandrer seg etter hvordan kjønnsfordelingen er? Mange forklarer dette med at kvinnene blir diskriminert, men i våre dager synes jeg det er temmelig tydelig at dette ikke er tilfelle.

Jeg mener vi kvinner må slutte med å legge skyld på andre, og begynne med å stå opp for oss selv på en mer real måte.

Så til det punktet med at vi ikke forstår menn, men allikevel uttaler oss om hvordan de er og deres påståtte negative sider.

Jeg driver jo som ridelærer, og morer meg stadig over hvor himmelvid forskjell det er på den gjennomsnittlige mannlige nybegynner og den ditto kvinnelige. Jeg ser stadig kvinnelige ridelærere som forsiktig forsøker å få den mannlige eleven til å slappe av og ikke være redd, når han overhode ikke er redd, men lurer på når i helvete denne damen skal slutte å snakke og bare la ham få galoppere.

Så jeg banner i kirken og utbasunerer stadig det jeg ser av generelle forskjeller mellom kjønnene. Ikke for at den som ikke passer inn i stereotypene skal føle seg rar, men fordi at den som er vanlig og gjennomsnittlig skal føle seg normal. Fordi han eller hun ER normal.

Vi er altså kommet til et stadium hvor vi har definert det normale som unormalt og det uvanlige som normalt.

Dette at kjønnene er forskjellige, betyr ikke at kvinner dermed ikke kan være ledere eller teknikere, eller at menn ikke kan ha omsorg for barn eller jobbe i kantine. Det betyr bare at vi har endel medfødte styrker, som vi kan og bør utnytte, ikke undertrykke. Og når vi jobber sammen, utfyller disse styrkene hverandre, slik at vi kan skape et sterkt og godt miljø.

Det betyr også at vi kan lære av hverandre, slik at kvinner som ikke fra oppveksten har lært å stole på seg selv og stille krav uten å sutre, kan lære seg dette og dermed få en karriere som leder. Eller at menn kan lære seg å gjøre flere ting på en gang, slik at de både kan skifte en bleie og følge med på brødene i ovnen samtidig.

Det tjener ikke oss kvinner til noen ting om vi forsøker å styrke oss selv ved å rakke ned på menn, eller forsøke å legge skylden for våre problemer over på dem.

I de aller fleste tilfeller har vi et valg selv. Og den eneste som kan gjøre noe med situasjonen her og nå er vi selv. Vi kan velge å si at verden burde vært annerledes, eller vi kan velge å forandre hvordan vi forholder oss til verden.

Hanne

_________________
Paradox is a pointer telling you to look beyond it. If paradoxes bother you, that betrays your deep desire for absolutes. The relativist treats a paradox merely as interesting, perhaps amusing or even, dreadful thought, educational.

Frank Herbert.


Share on Facebook Share on Twitter
Top
 Profile  
 
Display posts from previous:  Sort by  
New topic Reply to topic   [ 1 post ] 


Who is online

Users browsing this forum: No registered users and 1 guest


You cannot post new topics in this forum
You cannot reply to topics in this forum
You cannot edit your posts in this forum
You cannot delete your posts in this forum
You cannot post attachments in this forum

Search for:
Jump to:  
cron
Powered by phpBB © 2011 Trollspeilet