Google+

Logg inn


Forumregler


Forumets regler



Nytt emne Svar på emnet   [ 1 innlegg ] 
Forfatter Melding
 Innleggets emne: Introvert. En uprovoserende introduksjon.
InnleggSkrevet: Tor Mai 01, 2014 9:21 am 
Avlogget
White Lady
Brukerens avatar

Registrert: Ons Apr 06, 2005 4:18 pm
Innlegg: 13993
Bosted: Eriksbråten, Skotterud
Jeg er introvert. Og jeg har tenkt å innrømme det for all verden, selv om slikt alltid medfører fare for at ekstraverte vil føle seg angrepet. Derfor skal jeg ta meg litt tid til å forklare grundigere hvordan det kan være å være introvert, slik at vi kanskje tilslutt kan komme oss rundt misforståelsene.

Å være introvert betyr at man tappes for energi ved å være sammen med andre, og at man lader batteriene igjen ved å være alene. Begrepet sier ingenting om andre egenskaper. Man kan være introvert og utagerende, skrytete, sky, ja man kan godt være rockestjerne og samtidig introvert. Johnny Depp er introvert. Det sier ingenting annet om ham enn at han jevnlig trenger å være for seg selv for å lade batteriene.

Når man er introvert, sier det heller ikke noe om at man misliker andre mennesker. Det er sikkert mange introverte som er sånn, akkurat som det fins ekstraverte som er asosiale. Allikevel er det vanskelig for introverte å snakke om hvordan de fungerer, fordi det så lett oppfattes som om de føler seg bedre enn andre.

Det får meg ofte til å undres over hvorfor det er så provoserende at man vil være alene? At man klarer seg alene, og faktisk trives alene innimellom? Allikevel er det slik. Vi trenger å lade batteriene ved å tenke, fundere, filosofere, komme til konklusjoner, finne ut av ting, lese, lære nytt, og ellers fylle på tanken i ensom kontemplasjon.

Nå hører jeg nesten alle de ekstraverte som protesterer: Men vi leser også! Vi liker også å fundere og filosofere. Selvsagt gjør dere det. Forskjellen er kanskje bare at vi er helt avhengig av denne tiden alene for i det hele tatt å fungere sammen med andre.

Nå hører jeg protestene igjen. Det blir skummelt å ta kontakt med oss, man føler seg jo som inntrengere. Hvordan skal andre vite om vi vil være sammen med dem eller ikke? Det er veldig enkelt: Det er bare å snakke med oss. Om vi trenger å være alene, drar vi bare et sted for oss selv eller setter oss med en bok eller PC. Det vi trenger er forståelse for at vi noen ganger bare må være alene uten at noen bekymrer seg eller tror vi er sure.

Hvordan arter det seg å være introvert?

Når jeg er i selskap, hygger jeg meg nesten alltid. Jeg liker mennesker, og jeg trives også med å lære nye folk å kjenne. Det er lærerikt å snakke med mange forskjellige folk, og noe av jobben min er å forstå hvordan mennesker fungerer, på alle vis. Derfor liker jeg å høre på hva andre forteller. Allikevel, når det har gått en stund, blir jeg svært sliten mentalt. Det er fordi all mellommenneskelig kommunikasjon tapper meg for energi. Og jo hyggeligere det er, dess fortere og dypere kan jeg bli tappet. Etter et vellykket møte, hvor jeg har bidratt mye og fått masse skryt, kan jeg føle meg tom i flere dager, og trenge å være alene for å lade igjen.

Dette er noe jeg vet, det er naturlig for meg, og jeg finner ingen grunn til å klandre de jeg har vært sammen med for at jeg er sliten. Det ville ha vært som om å klandre vektene på gymmet for at jeg blir støl etter trening. Jeg vil jo være sammen med andre mennesker, det er berikende og flott. Men jeg gir energi når jeg er sammen med andre, jeg får ikke energi.

Den eneste måten jeg kan få energi fra andre, er ved dypere samtaler med en eller noen få personer. Men selv slike samtaler, som ofte kan være svært lærerike og interessante, er ikke nok i seg selv. Jeg må også ha tid alene for å lade. Skjønner? Det er bare en forskjell i hvordan vi lader og henter oss inn.

Telefonskrekk

Jeg har alltid hatet telefonen. Den forlanger plutselig at jeg skal øse av min surt oppsparte energi rett inn i en elektronisk dings. Jeg skjønte aldri denne irrasjonelle følelsen, nesten en slags fobi, inntil jeg skjønte dette med introversjon. Det er visst svært vanlig blant introverte å mislike å ta telefonen. Svært mange foretrekker å la telefonen ringe ut, og så ringe tilbake når de har fått samlet seg, og er forberedt på å gi av sin energi.

Tekstmeldinger!

Får du en tekstmelding fra en person, kan det fort være et tegn på at vedkommende er introvert. Dette er en høflig måte å kommunisere på for introverte. Du får en sjanse til å kommunisere i ditt eget tempo og ha kontroll på situasjonen. Når jeg sender en tekstmelding, og den andre bare ringer tilbake, er det noe i meg som friker fullstendig ut. Hvis jeg er veldig utladet da, kan jeg ikke ta telefonen. Men jeg kan svare på en melding. Den har jeg kontroll på, og jeg kan gå rett tilbake til min alenetilværelse. Ekstraverte liker ofte å snakke i telefonen, og kan ta min måte å kommunisere på som en fornærmelse. Hvis de vet mer om hvordan vi introverte funker, vil de kunne ta hensyn til dette, og svare med en tekstmelding. Eller spørre: "Jeg trenger å snakke mer om dette, kan jeg ringe?" Da blir ting mye lettere, fordi jeg da med en gang forstår at dette er en person som ikke vil ta mer energi enn jeg kan ha kontroll på i øyeblikket.

Selvstendig betyr ikke nedlatende

Når vi introverte trenger å være alene, og holder på med noe helt alene, betyr det ikke mer enn det. Du trenger ikke å ta ansvar for oss. Vi har det fint, vi er happy, vi koser oss. Jeg vet at det er vanskelig for mange å forstå, derfor kommer det her enda noen biter av en bruksanvisning for introverte.

- Når vi sitter der alene, er vi ikke fornærmet på noen, ikke sjenerte, og vi trenger ikke noen som kommer og holder oss med selskap. Vi kan komme og oppsøke selskap når vi trenger det, du trenger ikke å ta ansvar for oss.
- Det finnes mange introverte som også er sjenerte eller passivt-aggressive, selvsagt. Eller har andre egenskaper i tillegg, folk er mer enn sin introversjon. Det gjør ting mer komplisert, men det er faktisk ikke ditt ansvar om folk velger å sitte for seg selv og være sure. Hvis du mistenker at en person som sitter for seg selv egentlig savner noen å være sammen med, spør. Vi introverte klarer å snakke. Ofte er vi redde for å si at vi koser oss alene og trenger det, fordi det så lett kan være sårende for andre. Men om du viser at du synes det er helt greit, har du kanskje fått en venn.
- Trenger du selskap, og har bare en introvert som er opptatt med noe, kan det være en ide å tenke seg om, ellers kan det hende du vil føle deg avvist. Ikke bare sett igang med small talk. Det kan være en ide å gi til kjenne at du forstår at du avbryter noe. Kanskje bare det å vite at vi funker forskjellig vil gi deg forståelse nok til å be om litt selskap? Vi er ofte ganske sosiale vi introverte, det er kanskje derfor vi oppfatter alle sosiale situasjoner som at vi gir bort noe av oss selv. Om noen viser at de forstår det, blir det så mye lettere å gi mer.

Hanne

_________________
Paradox is a pointer telling you to look beyond it. If paradoxes bother you, that betrays your deep desire for absolutes. The relativist treats a paradox merely as interesting, perhaps amusing or even, dreadful thought, educational.

Frank Herbert.


Del på Facebook Del på Twitter
Topp
 Profil  
 
Vis innlegg fra forrige:  Sorter etter  
Nytt emne Svar på emnet   [ 1 innlegg ] 


Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 1 gjest


Du kan ikke opprette nye emner i dette forumet
Du kan ikke skrive innlegg i dette forumet
Du kan ikke redigere dine egne innlegg i dette forumet
Du kan ikke slette dine egne innlegg i dette forumet
Du kan ikke laste opp vedlegg til dette forumet

Søk etter:
Gå til forum:  
cron
Powered by phpBB © 2011 Trollspeilet