Nå har vi hatt en lang periode med barfrost i avveksling med skligjørme. Det blir ikke så dyp gjørme her, men det blir seigt nok, og siden vi rir mest på jordet, hvor det ikke er ett flatt område, er det lett å skli om vi ikke er helt balansert. Og det er vi slett ikke ennå. Men vi kommer nok dit etterhvert.
Denne uken har vi vært to ganger på tur, og det trives Dalton med. Men han mener at på tur skal man ikke gå over ryggen og til tøylen, da skal man kikke seg omkring med ryggen ned og hodet i været. Ikke mitt bilde av sunn bevegelse, og skal vi på tur, skal vi også bære sunt og skikkelig. Så vi diskuterer litt for hvert tredje skritt, men Dalton er jo en grei kar, så han gir seg han, helt til det blir noe nytt å kikke på. Om tre steg. Etterhvert skjønner han nok at det går an å se seg rundt med ryggen på også, er trenger ikke se ut som en sjiraff fordi man skal se seg rundt. Og så blir det så mye lettere å bære den dumme rytteren også.
Nå skjønner jeg jo ham godt. Det er en uting å skulle trene inn nye mønstere. Da må man jo bruke muskler som ikke er så sterke, og hver gang man glemmer seg, ramler man ned i den deilige gamle vanen, der hvor musklene er sterke og vanen behagelig, og auda, det gjør vondt i skjelettet både her og der. Hmf.
I dag var i litt på banen, og det var sleipt. Dalton mente at da måtte man legge all vekt på forbeina og stive skikkelig av i skuldrene, og kave seg opp til alle plasser som det så ut som det var tørrere. Jeg insisterte på at han skulle bruke bakbeina og ryggen, så hadde han fire bein å balansere på istedet for to, dessuten går det an å bøye bakbeina, mens forbeina er som to stive stolper. Alle som har lært å gå på ski har fått høre: "Bøy i knærne!" Og vet hvor vanskelig det er å huske på når det blir glatt.
Nuvel. Dalton ville ikke høre, kroppen min ville ikke høre, og det var bare en bitteliten del av bevisstheten min som insisterte på at vi skulle over på bakpart. Heldigvis var det sistnevnte som gikk av med seieren. Og da ble alt veldig lett. Vi kunne trave saakte sakte rundt, og plassere beina rolig og samlet rett ned og dermed balansere, istedet for å kave oss omkring. Men hver gang jeg red ham litt frem, havnet vi på forpart igjen, og lykkelige Dalton ramlet fremover og glemte alt som bakpart var. Og ble forundret over at det plutselig ble så glatt igjen. Gah!
Men så stoppet vi igjen, hektet på bakbeina, og gikk frem igjen. Igjen, og igjen og igjen. Jeg klarer å være tålmodig også, fordi vi ikke skal noen ting, vi skal bare trene og få det til fra bunnen av, og bygge styrke, balanse og smidighet. Smidigheten er forresten den beste siden hans. Det er bare noen småting som sitter litt fast, og det er mest fordi han ikke er sterk nok til å gjøre bevegelsen riktig. Han har veldig lyst til å henge seg på underhalsen og bruke skuldre og nakke til å stabilisere bevegelsen istedet for å bruke overlinja. Så mye av arbeidet går på å hindre ham i å hekte seg på underhalsen, og å overtale ham eller tvinge ham til å bruke rygg og bakpart.
Ikke noe galopp i dag heller. For sleipt. Og på banen er det bunnløst. Litt dumt, for galopp er bra for overlinja. Men det kommer nok en dag snart hvor det passer. Han får litt ekstra H1-høy i en gjestepaddock etter trening. Hoppene er bitchy og han får ikke alltid komme inntil maten. Og jeg vil at han skal legge på seg muskler. Han har gått litt ned i fettvekt, og det er bra, men lenger ned skal vi ikke.
Hanne
_________________ Paradox is a pointer telling you to look beyond it. If paradoxes bother you, that betrays your deep desire for absolutes. The relativist treats a paradox merely as interesting, perhaps amusing or even, dreadful thought, educational.
Frank Herbert.
|