Jeg har fått meg hest! En som er bare "min", det vil si at jeg kan ri den selv og ikke trenger å dele den med elever, Pelle, barna min eller avl. Det har jeg ikke hatt siden jeg var tenåring.

Det går ikke an å vise hva man kan om man ikke kan trene jevnlig på en og samme hest, og nå har jeg lyst til å gjøre nettopp dette. Dalton er en svensk halvblod som er ti år, kjempesnill og sindig, og ganske god på mange vis. Han har vært spranghest, og på et tidspunkt i livet ble han avskrevet som sportshest pga kronisk halthet. Tidligere eiere har sammen med Monika (ridetrollet) trent ham og behandlet ham slik at han nå er temmelig uproblematisk i kroppen.

Det sitter jo litt her og der, men det er så lite og så lett å få ut, at det skal bare to minutter med Pelle på ryggen før det er borte. Så skal vi selvsagt ri inn de riktige kvalitetene også, men det er på ingen måte like vanskelig og langtekkelig som andre hester vi har, for å si det sånn.

Pelle rir ham litt før jeg skal ri for tiden, fordi jeg vil ha på plass sitsen min før jeg setter igang med å trene Dalton. Jeg vil begynne på scratch og gjøre det riktig, og da tar vi det fra bånn. Med Pelle gjør han piruetter, bytter og piaff, men det er ikke helt over ryggen ennå, særlig sliter han med å få opp manken, og piaffen er litt sånn hive-hodet-i-været-og-kave-med-forbeina, men duverden så villig og ivrig han er. Kongehest.

Det skal nok komme video og bilder etterhvert.

Hanne

Dalton lider litt av at jeg ikke får til å ri så mye enda. Jeg må først få noen ting på plass i egen kropp. Men han lider ingen nød, han koser seg på beitet med de andre, spiser mat og får bamsepels. Han ser ut som en koselig teddybjørn.

Hanne

Første gang på et par uker jeg har ridd nå, og han var blitt litt tjukkere og litt mer spretten siden sist. Vi jobba litt med å få rompa og baken med, og det var han slett ikke så uvillig til, men han bare glemte seg innimellom. Og så red vi litt rett fram og på volter i lettridning, og øvde på rygg og fraspark. Det var moro! Ikke galopp ennå, det er veldig sleipt, og jeg vil ha godt grep første gang vi skal galoppere.

Hanne

Idag har vi fått til litt mere spenst og fraspark i travet. Det skjer hver gang jeg får igang bakbeina hans. Han synes det er vanskelig, men forsøker etterhvert. Når vi får det til, blir han andpusten! Pust-pes-pust-pes. Og svett og pesen etterpå, enda vi slett ikke red raskt og lenge.

Han har et søkk der salen passer, og jeg har satt meg fore å få trent opp den bakre trapezius-muskelen. Det gjøres ved å få ryggen til å bære. Så det jobber vi med.

Hanne

I dag var det longering som sto på dagsorden. Dalton er fremdeles litt stiv og uvillig igjennom de første nakkevirvlene, så jeg longerte ham litt med bare innvendig innspenning, og det var ganske vellykket. Han ble mer over ryggen og mer taktfast, og etterpå var ryggmusklene (trapezius) mer pumpet opp. Prøvde litt galopp også, men det var litt vanskelig, siden vi var ute på beitet og det var litt ulendt og gress med rim på. Når han klarte å bevege seg over ryggen var det greit, men hver gang han ramlet ut av det, ble det litt kaving. Jeg håper han lærte noe av det.

Ellers gitt den mye bedre på barfrosten på banen enn før, så han er mindre sårbeint. Egentlig er det kjekt at den barfrosten slår seg litt av og på, så blir det mer skånsom herding for tottelottene. Men vi holdt oss altså på gresset, så ble det bedre bevegelse.

Litt vanskelig tid nå, med enten barfrost og auau eller gjørme og skliføre, så det har ennå ikke blir noen galopp på oss under ridning, men nå fikk vi ihverfall jobbet littegrann i longen. Vi skal nok få til dette. Det blir litt bedre hver dag.

Hanne

Nå har vi hatt en lang periode med barfrost i avveksling med skligjørme. Det blir ikke så dyp gjørme her, men det blir seigt nok, og siden vi rir mest på jordet, hvor det ikke er ett flatt område, er det lett å skli om vi ikke er helt balansert. Og det er vi slett ikke ennå. Men vi kommer nok dit etterhvert.

Denne uken har vi vært to ganger på tur, og det trives Dalton med. Men han mener at på tur skal man ikke gå over ryggen og til tøylen, da skal man kikke seg omkring med ryggen ned og hodet i været. Ikke mitt bilde av sunn bevegelse, og skal vi på tur, skal vi også bære sunt og skikkelig. Så vi diskuterer litt for hvert tredje skritt, men Dalton er jo en grei kar, så han gir seg han, helt til det blir noe nytt å kikke på. Om tre steg. Etterhvert skjønner han nok at det går an å se seg rundt med ryggen på også, er trenger ikke se ut som en sjiraff fordi man skal se seg rundt. Og så blir det så mye lettere å bære den dumme rytteren også.

Nå skjønner jeg jo ham godt. Det er en uting å skulle trene inn nye mønstere. Da må man jo bruke muskler som ikke er så sterke, og hver gang man glemmer seg, ramler man ned i den deilige gamle vanen, der hvor musklene er sterke og vanen behagelig, og auda, det gjør vondt i skjelettet både her og der. Hmf.

I dag var i litt på banen, og det var sleipt. Dalton mente at da måtte man legge all vekt på forbeina og stive skikkelig av i skuldrene, og kave seg opp til alle plasser som det så ut som det var tørrere. Jeg insisterte på at han skulle bruke bakbeina og ryggen, så hadde han fire bein å balansere på istedet for to, dessuten går det an å bøye bakbeina, mens forbeina er som to stive stolper. Alle som har lært å gå på ski har fått høre: "Bøy i knærne!" Og vet hvor vanskelig det er å huske på når det blir glatt.

Nuvel. Dalton ville ikke høre, kroppen min ville ikke høre, og det var bare en bitteliten del av bevisstheten min som insisterte på at vi skulle over på bakpart. Heldigvis var det sistnevnte som gikk av med seieren. Og da ble alt veldig lett. Vi kunne trave saakte sakte rundt, og plassere beina rolig og samlet rett ned og dermed balansere, istedet for å kave oss omkring. Men hver gang jeg red ham litt frem, havnet vi på forpart igjen, og lykkelige Dalton ramlet fremover og glemte alt som bakpart var. Og ble forundret over at det plutselig ble så glatt igjen. Gah!

Men så stoppet vi igjen, hektet på bakbeina, og gikk frem igjen. Igjen, og igjen og igjen. Jeg klarer å være tålmodig også, fordi vi ikke skal noen ting, vi skal bare trene og få det til fra bunnen av, og bygge styrke, balanse og smidighet. Smidigheten er forresten den beste siden hans. Det er bare noen småting som sitter litt fast, og det er mest fordi han ikke er sterk nok til å gjøre bevegelsen riktig. Han har veldig lyst til å henge seg på underhalsen og bruke skuldre og nakke til å stabilisere bevegelsen istedet for å bruke overlinja. Så mye av arbeidet går på å hindre ham i å hekte seg på underhalsen, og å overtale ham eller tvinge ham til å bruke rygg og bakpart.

Ikke noe galopp i dag heller. For sleipt. Og på banen er det bunnløst. Litt dumt, for galopp er bra for overlinja. Men det kommer nok en dag snart hvor det passer. Han får litt ekstra H1-høy i en gjestepaddock etter trening. Hoppene er bitchy og han får ikke alltid komme inntil maten. Og jeg vil at han skal legge på seg muskler. Han har gått litt ned i fettvekt, og det er bra, men lenger ned skal vi ikke.

Hanne

Har glemt å fortelle at vi galopperte på tur her i romjula. Det var veldig moro! Også så fin og rund galopp da gitt. I fin form oppover bakken vår. Han ble superandpusten og orket ikke å holde formen hele bakken opp, men det gjør ingenting, det var et veldig fint forsøk, og dette skal vi gjøre mere.

Hanne

Jeg har ikke ridd så mye som planlagt i jula, men i går kom Ingvild og tok oss med på en liten tur. Det var hyggelig. Jeg tenkte å sjekke ut dombjellene på Dalton. Han syntes de var helt kule, og reagerte ikke på dem i det hele tatt. Helt til vi skulle trave langs veien, og lyden ble høyere og høyere ettersom han kavet seg opp mer og mer. Vel, vi tok den av, og den fikk vente i veikanten til vi kom tilbake. Da ble han rolig igjen med en gang, og så øvet vi på dombjellelyd på travvolum mens jeg leide siste stubben hjem.

Han virker som om han har samlet opp litt kapasitet under treningspausen, og han gikk mer villig over ryggen i skritt, uten at jeg trengte å mase så mye.

Hanne

Dalton får mye fri for tiden, siden jeg trener pusting på sofaen. Men han benytter tiden bra, og leker, løper og stiger i hierarkiet. Han er også begynt å stikke av når han skal hentes, hvilket jeg tar som et godt tegn. Det kommer også et nytt glimt i øynene hans, og han viser seg å være smart og oppfinnsom. Det er gode tegn! Så får det bare være at han blir litt vanskeligere å fange en stund. Det er sånn med alle hester som har hatt trøbbel i kroppen, de må igjennom den progresjonen der. Så blir de mer oppmerksomme og livligere å ri, og det kan vi like.

Hanne

Nå tror jeg jommen at Dalton driver og tar over sjefsrollen i flokken. Høh. Driver og herser rundt med de andre ihvertfall, og det er gjerne han som får mat først. Litt av en omveltning.

Nå er det ikke så lenge til vi skal begynne å trene igjen også. Så skal vi se.

Hanne

Siste innlegg var en slags famous last words, for vi har nesten ikke klart å få tak i Dalton siden da. Han har blitt helt vill igjen, og lar seg ikke fange. "Jeg er friiii!", sier han, og hopper over gjerdene, jager de andre med seg på tur i naboens åker og har i det hele tatt vært helt jojo.

Men sakte nå kan vi se den egentlige Dalton inni der. Og den sjelen er veldig følsom og fin, og nå snakker vi sammen. Her om dagen hadde han stukket av og løpt igjennom strømgjerdet. Han ville ikke fanges, og siden han var på et beite hvor ingen var og han ikke kunne komme noen vei, lot vi ha stå. Så gikk jeg opp og snakket litt med ham, da han hadde roet seg. Jeg visste at Renate hadde lurket seg litt innpå ham også i mellomtiden, og hatt på ham grime et par ganger.

Så jeg gikk bare opp og spurte ham om jeg kunne få klø ham. Det kunne jeg. Så klødde vi litt. Siden vi var rett ved porten til et annet og mindre beite, spurte jeg ham om han ville bli med meg igjennom den porten. Det sa han at han ville. Uten grime eller noen ting. Jeg brukte bare kroppsspråk. Etter at han var vel inne på dette beitet, hentet jeg en grime og leietau.

Så spurte jeg igjen: vil du ha på denne grima? Joda, det kunne han jo, det var liksom ikke grima det sto på, og siden jeg spurte så pent, så.. Så leide vi, og han fulgte så følsomt og lydhørt som jeg aldri har følt ham. Han har jo liksom vært litt bortreist.

Jeg måtte stå litt og vente foran porten inn til det beitet han skulle være på, siden jeg trengte hjelp til å holde de andre unna, og da fikk han gresse litt. Så kom han borti strømgjerdet. Og skvatt rett i været! Og ble veldig opprørt. Men han dro ikke en eneste gang i leietauet, eller kom i nærheten av meg. bare fortalte meg tydelig at dette var skummelt. Men siden jeg var rolig, roet han seg og vi fortsatte bare med å stå der til hjelp kom.

Dette var et stort vendepunkt for oss. Nå er vi på bølgelengde han og jeg. Nå kan vi bygge stein på stein. Og vil skal ta det langsomt, jeg lover. Dessuten var det morsomt å se at han har bygget ryggmuskler der ute i flokken, og funker bedre over ryggen. Fine ting.

Hanne

Siden sist oppdatering har Dalton vært skolehest i sommer og fått massage av Elisabeth og gått masse i flokken og forsøkt å lære seg flokk-kultur. Han synes ikke det er så lett, og friker veldig ut når han blir satt på plass av de andre i flokken. Vi skal nok også få Eivor til å se på tennene hans, og jeg venter litt mer med å trene ham inntil det.

Jeg longerte ham litt tidligere i sommer, og han responderte veldig anspent på det. Det er tydelig ett eller annet i nakke/manke/rygg som friker helt ut. Så jeg lar ham bero litt, til vi får sett på ham, han har bare godt av å være hest, og jeg trenger tid til å strekke ut nakken min selv.

hanne

Dalton har fått tannbehandling, og det så ikke verst ut. Noen haker innerst inne, men ikke noe som skulle hindre ham. MEN. Han hadde to digre arr på tunga der som bittet er. Når jeg legger det sammen med at han også har digre harde muskelknuter i nakken rundt 3.-4. nakkevirvel, og en helt utrolig dårlig sprangteknikk med ryggen ned og hodet i været, er det nærliggende å tro at han har gått mye med feil teknikk og dratt i tøylen i et tidligere liv. Han har jo også hatt mye vondt i beina.

Så da blir det logisk at han ikke vil ha på seg hodelag og helst ikke vil bli hentet når han kan velge. Nå er det jo ikke sånn at vi mener at hester skal kunne velge å trene eller ikke. Men når det så tydelig er noe traumatisk eller mulighet for det, vil jeg gjerne ta det litt med ro for å se hva vi kan lege med tillit og kommunikasjon før jeg setter i gang trening.

Jeg har ridd ham et par ganger etter tannbehandlingen, og det går veldig bra, han skummer i munnen på veldig løs kontakt og er veldig følsom og artig å ri. Jeg tror også han liker treningen, han ser trivelig ut, med ørene frem og rolig blikk.

Det er bare den hentesituasjonen som han ikke liker. Han vil bestemme selv. Og jeg har tenkt å knekke den koden med litt godis. Jeg er ikke glad i trikstrening, men belønning som virkemiddel for å snu et vanskelig assosiasjonsmønster er jeg glad i.

Så jeg tar med meg noen eplebiter i lomma når jeg står der og forer Parzifal allikevel. Dalton klarer ikke å la være å komme for å snuse, og da må vi øve på å ta på grime uten krøll. Noen ganger går det, og noen ganger ikke. Når jeg har tid, løslongerer jeg ham litt og ber ham om å komme etterpå, for å få på grime. Det blir som en litt forlenget join-up. Han har godt av å røre seg, også uten rytter. Han er blitt litt tjukk, dessuten er han stiv i ryggen under salen og har disse knutene i nakken.

Så han sparker ikke fra ordentlig, men bruker underhalsen. Når jeg jobber med ham løs, og han må løpe over lengre tid på store volter i alle gangartene, blir han til slutt sliten i stressmuskulaturen, og begynner å strekke halsen og bruke rygg og bakpart. Ganske interessant.

Hanne