Jeg jobber meg videre innover, og har gjenoppdaget bekkenbunnen. Som femgangsfødende, det siste med keisersnitt, har jeg jo fått min dose med opptrening etter fødsel og knipeøvelser. Men disse knipeøvelsene har ikke egentlig virket noe særlig. Nå skjønner jeg hvorfor. Jeg har jo ikke hatt bekkenet i rett posisjon, og da går det ikke å stabilisere bekkenbunnen skikkelig.

Når jeg nå retter opp bekkenet og strammer bekkenbunnen, så har det virkning, og jeg blir både strammere i bekkenbunnen og mer stabil i bekkenet samtidig. Hele greia jobber kanskje endelig sammen.

Det er fremdeles svært vanskelig, og alt spriker i alle retninger, men jeg er inne på noe, tror jeg.

Hanne

I natt har det løsnet i brystryggen og jeg klarer å puste igjennom de vonde låsningene i ryggraden mellom skulderbladene. Det gjør vondt, men det er sånn godt-vondt, sånn som når man må strekke seg veldig, så mye at det svir i musklene. Jeg er ikke helt igjennom, men det er en så stor milepæl at det må feires.

Det er tydelig at det var noe som løsnet sist gang Victoria behandlet meg. Jeg skal fortelle litt mer om hva som skjedde da.

Det var på tirsdag i denne uken at jeg fikk behandling. Jeg hadde gått og hatt vondt i nakken hele dagen, og var svært sliten og også medtatt etter å ha vært forkjøla og hatt forskjellige infeksjoner i strekk siden nyttår.

Vi har jo hatt noen behandlinger og samtaler nå, og vært innom forskjellige hendelser og forhold i livet mitt som kan ha hatt innvirkning på disse kroppslige problemene jeg har. Det har jo absolutt hjulpet, men ikke noe særlig på dette innbarkede problemet i nakken. Og jeg har jo hele tiden vært sikker på at det er nakken som er det opprinnelige problemet.

Det har også gjort at jeg har fått en stor tillit til Victoria. Jeg hadde jo tillit til henne fra før, men i dette tilfellet trengtes det noe svært grunnleggende og underbevisst, siden dette problemet så tydelig ligger svært dypt i meg. Jeg har jo vært til utallige behandlinger, og alle terapeutene får til en viss forbedring, men dagen etter er forbedringen nesten borte. Spor etter forbedringen sitter igjen, men veldig lite, og derfor går forbedringen så veldig langsomt. Musklene i nakken min kramper seg opp i løpet av natten, og trekker meg ned i elendigheten igjen. Uansett hvordan jeg bygger meg opp med puter, uten puter, og uansett sovestilling.

All min erfaring med terapeuter og trenere hjelper jo heller ikke. De fleste har bare gjort vondt verre, og hele mitt underbevisste jeg er superskeptisk til alt som er av hjelpere. Enda jeg på overflaten forsøker så godt jeg kan å være positiv og åpen. Jeg vil jo så gjerne bli bra, og vil snu hver stein for å finne veien. Og rett skal være rett, jeg har hatt svært mange gode behandlere, særlig forskjellige alternative, som kiropraktor, kraniosakral, osteopater osv som har hjulpet. Men som sagt, det har alltid glidd tilbake omtrent til utgangspunktet mellom hver behandling. Uansett, det har blitt bedre, bare veldig langsomt. Og nakken og brystryggen har låst seg igjen og igjen, selv om Pelle har hjulpet meg med å strekke ut ryggraden nesten hver dag.

Inn kommer Victoria. Hun manipulerer kjempesnilt og vennlig med kroppen samtidig som vi snakker sammen. Så jeg fortalte henne om hvordan jeg alltid har vært livredd for å knekke nakken. Og alltid har vært overbevist om at det er nakken som er roten til alt det onde. Det er alltid nakken som er vondest, det er den som sitter mest fast, det er der det alltid er vondt og krampaktig hver gang jeg ikke hører, får øresus eller migrene, eller når ansiktet virker dårligere enn det pleier.

Jeg synes jo at jeg har sutret om dette til alle og enhver, men Victoria hadde ikke hørt det før. Så vi snakket om hvordan jeg alltid har vært redd, alltid har fått whiplash hver gang jeg har beveget meg raskt og gjort plutselige bevegelser, aldri har kunnet hoppe etter stupe kråke, og utallige ganger fått kink i nakken. Hvor sint, nei rasende, jeg er på alle de gymlærerne og turntrenerne som bare har jaget meg avgårde for å hoppe mer eller dyttet meg rundt for å stupe kråke når jeg var livredd og hadde vondt. Eller rett og slett ikke klarte det uansett hvor mye de maste og hvor mange ganger jeg forsøkte.

Jeg fortalte også at jeg har tatt MR av ryggen, og at jeg har et prolaps i nakken, men at jeg ikke aner når det oppsto. Det kunne jo ha kommet når som helst av de gangene jeg fikk kink og hadde vondt lenge etterpå.

Så sier Victoria: Hva om det oppsto den første gangen du skadet nakken, og du ble redd? Kanskje det oppsto før du kan huske?

Og det slo meg som så åpenbart logisk at jeg ble flau for ikke å ha tenkt slik før.

Så jeg fortalte om den gangen jeg falt ned fra stellebordet og ned i badekaret som spedbarn. Mamma har fortalt om det mange ganger, fordi hun syntes det var en fæl opplevelse, og hun minnet meg på at jeg aldri måtte snu ryggen til barna mine på stellebordet.

Victoria sa: Hvis du skadet nakken din i det fallet, vil det være umulig å huske det bevisst, fordi det var før du fikk språk, men kroppen din husker det. Så kroppen din beskytter nakken din ved å spenne seg og motsette seg voldsomme bevegelser.

Hei og hå. Det var så logisk at jeg ble helt paff. Men hvordan få til en endring i noe som er til de grader ubevisst? Vel, Rosenmetoden er omtrent ideell for akkurat dette problemet. Fordi den snakker til kropp og sinn samtidig, og kan innvirke på problemer som sinnet har glemt, men som kroppen husker.

Så ikke spør meg eksakt hva hun gjorde. Men hun holdt rundt nakken min, og beskyttet den og rettet den ut, samtidig som vi snakket om alt det jeg har fortalt over. Og jeg fikk lov å gi utløp for all min frustrasjon og alt mitt sinne over alt det som har føltes som overgrep fra trenere, gymlærere og andre, og gråte for det lille redde barnet som var så ødelagt i kroppen. Det var godt å gråte. Det er alltid godt å gråte ut om dette, også når Pelle strekker og drar i kroppen, og det gjør vondt. For det hjelper, mens tradisjonell trening gjør det bare verre.

Så sa hun de forløsende ord. Vi snakket om hvordan vi kan kommunisere med det lille spebarnet Hanne, som fremdeles ligger der inne i meg et sted og er livredd for å rette ut ryggen?

Jeg sa: Det kjennes som om det er en diger mur der inne i psyken, som sperrer, og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme igjennom den.

Victoria sa: Kanskje de på den andre siden kan hjelpe deg?

Og akkurat da, som i et blaff, så jeg en glad gjeng med lysende barn på baksiden av muren, som forsøkte å hakke hull i den.

Jeg ble helt paff. Det var et helt tydelig mentalt bilde, nesten som om jeg kunne se det rett foran meg. Vi ble enige om at dette var bra, og at via mentale bilder kunne jeg snakke med det lille barnet. Jeg tenkte endel på disse små barna hele resten av dagen.

Neste dag var bildet av barna borte for meg. Det kjentes litt rart og tåpelig, og jeg ble litt oppgitt igjen. Enda en behandling som ble borte mens jeg sov. Det redde spebarnet hadde tatt over enda en gang. Så jeg har ligget på sofaen min og pleiet halsinfeksjonen min, og vært slapp og elendig. I går hadde jeg kjempevondt i hodet, og måtte dope meg skikkelig med rødvin. Ikke noe godt grunnlag for helbredelse i det hele tatt.

Og så har jeg våknet ørten ganger i natt og kjent på at jeg puster igjennom låsningen i brystryggen, den som ALDRI vil åpne seg. Det strakk og sved, men bare som om jeg var støl, og det kjentes godt. Jeg SOV, og det ble bedre av seg selv. Det har aldri skjedd før.

Mens jeg skriver nå, klarer jeg å sitte rett i skuldrene og med hodet opp, uten egentlig å streve så veldig mye. Må konsentrere meg, men det er ikke umulig.

Hm. Kanskje jeg også er slik som hestene, at jeg må bli så svak og slapp at kroppen ikke kan slåss i mot før jeg kan endre meg. Og kanskje de glade barna på den andre siden av muren endelig fikk tak i meg. Så jeg ikke lenger var redd.

Nuvel. Jeg garanterer at jeg ikke kommer til å klare å hoppe rundt ubesværet med en gang. Det må nok trenes. Men nå er det kanskje mulig. Den låsningen i brystryggen har vært forferdelig vanskelig, og innvirket så mye på bevegelsen at det er vanskelig å forklare det kort. Et lite eksempel er at jeg med låsning klarte bare så vidt å løfte 50 kg i markløft, mens jeg klarte 70 kg rett etter at Pelle strekte ut den låsningen.

Det skal nok også mer behandling til. De barna skal slippe ut, og de skal få lov til å være glade.

I mellomtiden er det jo veldig deilig å kunne puste litt.

Hanne

Sånn! Nå er jeg igjennom det verste. Den fæle låsningen i brystryggen er borte, og jeg kan puste helt ned i bekkenbunnen og sove om natta uten å få vondt og våkne hele tiden. Jeg kan også hoppe ned av en pallestabel og lande med fjæring, uten å være redd og uten å måtte holde meg fast. Ikkeno vondt i beina når jeg lander og det helt uten å trene. Det bare virket.

Vi klarte å komme igjennom dette i løpet av påsken, og det var en lærerik erfaring. Som jeg herved deler med dere.

Jeg ble kjent med Bente, som har jobbet som terapeut, med litt forskjellig bakgrunn, blant annet refleksologi, og masse annet hekseri, som vi etterhvert har lært å sette pris på, for vi lærer så mye interessant av alle disse forskjellige menneskene med rare bakgrunner. Hun så at jeg hadde problemer i ryggen og tilbød seg å forsøke å hjelpe. Jeg er ikke vond å be når det er nye greier jeg ikke har forsøkt før, eller har funnet ut ikke virker før, så jeg smatt villig oppå benken og lot meg behandle.

Først forsøkte hun den vanlige kiropraktor-tilnærmingen, med at jeg lå på magen og hun presset brystryggen min nedover mot benken, for å få løsnet opp i brystryggen. Det gikk jo ikke, for kroppen min kjenner den der, og er i forsvar. Da jeg stadig hadde kiropraktorbehandling, måtte det ekspertfinting til, med dobbelt- og trippendytting for å utmanøvrere kroppen min. Det gjorde så vondt å få manipulert særlig det ene leddet, at det kjentes litt som å få stukket en kniv inn i ryggen. Så det blir man jo litt i forsvar for.

Det skjønte jo Bente fort, og valgte en annen taktikk. Hun lirket og lurket på musklene rundt leddet i stedet, og lokket dem til å slappe av ved å massere, presse veldig lett ved siden av knoklene, på forskjellige måter som jeg av naturlige grunner ikke kunne se. Sakte turte jeg å slappe av og forsøke å bli med på å puste igjennom det vonde stedet.

Dette gjorde vi i tre dager etter hverandre. Når vi hadde kommet et lite stykke, stoppet Bente og sa at vi gjør resten i morgen. Jeg vet jo hva en natts søvn kan gjøre med et problem etter at vi har rota litt i det først, så dette hadde jeg tillit til. Hver dag var kniven i ryggen litt snillere, og kroppen litt mer tillitsfull til Bentes hender. Til slutt var det nesten sånn at jeg ønsket at vi skulle klare å presse igjennom det stedet hvor "kniven" satt. Men hun gjorde det ikke. Bare lirket og lurket fremdeles. Og da vi skulle ta mer i morgen. Men tredje dag bestemte hun at denne sjefslåsningen skulle få navnet Herman, og jeg skulle få i oppgave å ikke bry meg så mye om han. Om jeg kjente han, skulle jeg bare blåse litt av ham, og dytte ham mentalt til side. Det gjorde jeg. Det var lett, fordi det ikke lenger var så vondt, og fordi vi var en gjeng som lo fælt av Herman, og lurte på om han var Herman Göring eller Herman "The Herminator" Maier.

Den fjerde dagen følte jeg meg bra og gikk rundt og var mental støtte mens Pelle underviste. Så kom Bente bort og holdt hånda si mot Herman, og sa, mens vi gikk ved siden av hverandre: "Dytt Herman inn i hånda min nå". Jeg synes det var veldig rart å skulle skyve ryggen bakover, fordi jeg opplever meg selv som for krum i den delen av ryggen. Men samtidig vet jeg hvor rart det føles for elevene når vi retter opp ryggen deres, og jeg vet jo at jeg er way too svai i korsryggen, så dette måtte prøves.

Så jeg krummet meg skikkelig akkurat der hvor Herman satt, og følte meg teit sammensunket. Men da, mens vi gikk bortover gårdsplassen til Monika og Arjan, var det akkurat som noen trakk en spiker ut av ryggen min, og jeg trakk automatisk et dypt pust, helt ned i magen.

Det kjentes ut som om det leddet som satt igjen og var låst, altså "Herman", var låst feil vei, altså innover. Så når man forsøkte på dytte på det, ble det bare verre. Nå fikk jeg til å dytte det utover, og inn i riktig posisjon. Og så virket bare alt.

Jeg fikk lyst til å klatre opp på ting og hoppe ned. Jeg klarte å kjenne bekkenbunnen og puste helt ned i den. Jeg sluttet å bli så ødelagt og sliten om kvelden, og var til og med mer våken om kvelden enn Pelle. Jeg har sovet hver natt siden, uten å våkne hele tiden og snu meg fordi det er vondt over alt. Jeg våkner om morgenen og er trøtt, sånn fordi jeg har sovet tungt. Og føler meg uthvilt. Det kjennes som om jeg kan hvile når jeg hviler, og ikke bare at jeg må tvinge meg til å ligge stille fordi jeg er utslitt.

Jeg tror jeg er kommet til nullpunktet. Det vil si at jeg kan begynne å trene som normale folk. Kroppen min reagerer positivt på å gjenta en energisk bevegelse. Det vil si at jeg blir bedre til å hoppe ned fra noe ved å hoppe gjentatte ganger. Det har aldri skjedd før.

Jeg skal allikevel ikke hive meg på hesten og trene galoppbytter. Jeg skal ta det rolig, og forsøke å unngå å falle inn i gamle uvaner, og jeg skal trene kun i det tempoet som kroppen min klarer å gjøre det riktig og henge med i svingene. Heldigvis er Pelle veldig god på skalering.

Hilsen en veldig optimistisk Hanne

Veldig lenge siden sist oppdatering. Det er travel vår, jeg trener ved å jobbe i hagen og andre hverdagslige ting, og har ikke ridd siden sist. Allikevel er jeg konstant støl i overlinja, og får stadig kink i magemusklene når jeg sparker fra eller reiser meg opp fort. Det betyr jo at magemusklene har begynt å gjøre jobben sin, men at de ikke er like sterke som de tror.

Har fått noen tilbakeslag med migrene og drit, men det er utelukkende på grunn av at jeg ikke klarer å holde min sti ren matmessig. Jeg har nå et ganske klart bilde av hva jeg tåler og ikke tåler, og har bestemt meg for å holde meg unna all kornmat som jeg ikke helt sikkert vet er økologisk, og kun kjøpe økologiske grønnsaker og belgvekster. Det er helt tydelig at det er en komponent i det konvensjonelt dyrkede som jeg ikke tåler.

Så skal jeg også sørge for å produsere så mye mat som mulig her på gården, til eget bruk. Det gjør også at jeg får en viss, jevnlig trening, akkurat passe til at jeg klarer å gjøre det på en sunn måte. Pelle hjelper til med det tunge og langvarige arbeidet. Det viktigste nye nå, er at overlinja mi virker uten at jeg trenger å konsentrere meg veldig. Så all bevegelse er nå hovedsaklig god bevegelse, og jeg bli litt sterkere hele tiden, uansett hva jeg gjør. Viktig allikevel å ikke overdrive og bli for ivrig, men fremdeles legge god vekt på restitusjon. Når jeg overdriver, slutter overlinja å virke, og jeg får vondt igjen.

Jeg skal nok ri igjen, men først når jeg er klar.

Hanne

Her om dagen red jeg Promyk, fordi Pelle slet litt med ryggen hans. Jeg klarte å fikse det, og det uten at jeg ble ødelagt selv. Følte meg sterk. Men allikevel var jeg helt kjørt dagen etter. Det er slik at jeg kan være helt OK mens jeg holder på, men overdriver jeg, får jeg straff i ettertid. Det samme var det etter sendingen på direktestreaming. Det var veldig moro, jeg var ikke spent i det hele tatt, men hadde det gøy. Og måtte rett på sofaen om kvelden, og er fremdeles knekt og sliten i dag, tre dager etter sending. Blæh. Det er vanskelig å akseptere at jeg hele tiden må ta hensyn til denne hersens sykdommen, når jeg så gjerne vil gjøre alt jeg kan og har lyst til. Men noe av det jeg MÅ lære er å begrense meg, siden jeg ikke tåler for mye anstrengelse.

Eller, det er ikke selve anstrengelsen, men når jeg gjør ting feil. Og når jeg blir ivrig, glemmer jeg å kjenne etter at det blir feil. Selv det å snakke på en ivrig måte gjør at underhalsmusklene slår seg på, på nivå "bein" i stedet for "muskel", og det stopper blodsirkulasjonen til hodet big time. Og det blir umulig å bevege seg godt, og så kommer den onde sirkelen.

Jeg må fortsette med å trene korrekt, korrekt, korrekt, og ikke kaste meg ut i ting som gjør at jeg ramler utenfor den korrekte bevegelsen. Bah. Kjedeliiiig....

Hanne

Jah. Nå leste jeg igjennom forrige post, og jeg innser at jeg ikke hadde lært. Ikke nok. Men idag har det gått opp et lys for meg, tror jeg. Og jeg skal forsøke å forklare nærmere. Igjen er det slik at det er i erkjennelsen av hvordan jeg må trene vi finner ut mer om hvordan vi kan undervise dem som sliter med lignende plager.

Pelle ble skikkelig sinna på meg her om dagen. Han sa at jeg ikke tar inn over meg at jeg er syk. Og jeg ble sint også, fordi jeg synes jeg bare går rundt og syter og klager over at jeg er syk, i den grad at jeg blir skikkelig lei av meg selv. Men så satte jeg meg ned og tenkte, da, for han pleier jo å ha fornuftige ting å si, den mannen.

Og jeg forsto, at selv om jeg skrev det jeg skrev i forrige post, om at jeg ikke tar hensyn til meg selv, og må skjerpe meg, så går jeg rett ut og ødelegger meg selv igjen. Jeg forstår det ikke selv, at jeg gjør det, og det kommer som en bombe på meg hver eneste gang. Men nå har jeg tenkt, og jeg tror jeg forsto noe viktig og grunnleggende.

Jeg har aldri beveget meg godt og funksjonelt. Men jeg har allikevel følt meg sterk, og istand til å gjøre hva som helst. Jeg bare tar det i mindre biter, og så kan jeg heller slite og streve litt lenger, og så får jeg det til. Denne strategien har fungert greit så lenge jeg var ung nok til å ha buffersoner i kropp og nervesystem nok til at kroppen tolererte det. Jeg har hele tiden gått og brukt musklene i den eksentriske fasen. Vi vet jo at da er musklene sterkere. De holder liksom igjen, og jeg kan ramle avgårde og la musklene forsøke å holde igjen sånn at det ikke skrangler for mye. Etterhvert er det forbløffende lenge jeg kan holde på med å skrangle på denne måten, musklene holder ut, men nervesystemet klarer ikke å stabilisere, og går i svingninger. Det kan vi se på at før jeg kjenner at jeg er sliten, begynner hodet mitt å dirre, synlig, i raske svingninger fra side til side. Pelle ser dette med en gang, og beordrer meg til sengs. Om vi rekker det i tide, slipper jeg kanskje å få migrene.

Dette er sånn jeg funker, og det er den eneste måten kroppen min vet å bevege seg. Sakte men sikkert har vi trent, slik at jeg vet litt mer om hvordan det skal være, men for å få til å bevege meg mere sunt, må jeg konsentrere meg bevisst om å ikke skrangle, og gå sakte og bevisst. Gjør jeg det, kan jeg også kjenne at det skrangler i nakken og hodet for hver gang jeg lander med foten. Tenker jeg på noe annet, kjenner jeg det ikke, før det er for sent.

Jeg har ikke tatt inn over meg at jeg er nødt til å tenke på dette ALLTID. Jeg kan ikke bare sette igang og gjøre ting fordi jeg en gang har kunnet gjøre det. Det er for sent. Jeg har ikke buffer lenger. Jeg må slutte å tro at jeg klarer det nok, bare litt. Nei. Så derfor innser jeg at jeg med en gang skulle ha sagt fra til 17.mai-komiteen at jeg er syk, og ikke kan være med på dugnad. Ikke bare forsøke å finne strategier for hvordan jeg kunne gjennomføre allikevel, og så få panikk i siste omgang, fordi nervesystemet så klart skjønner at det ikke går, selv om viljen så gjerne vil. Nå var folk der hyggelige og det var ingen sure miner, men jeg klandrer meg selv for at jeg ikke stiller opp. Men jeg selv klandrer ikke andre syke folk fordi de ikke kan stille opp på ting?

Derfor selger vi unna hester sånn at vi bare har noen få igjen, og kutter ned på mengden undervisning også. Jeg selv underviser veldig lite allerede, litt sånn i håp om å finne en måte som jeg kan klare å finne tilbake til arbeidsevnen igjen. Men jeg skal ikke det heller. Jeg skal først finne en måte å funke på i ro og fred. Og så skal jeg finne en måte å forsone meg med det faktum at jeg ikke kan klare å gjøre alt mulig som jeg kunne før.

Jeg kunne det ikke før heller. Jeg bare var i stand til å overstyre kroppen. Det var en øyeåpner for meg. Det var bare innbilning at jeg var sterk. At jeg kunne jobbe døgnet rundt. At jeg kunne ordne alt. Jeg bare spiste opp alt som var av buffersoner. Sånn at jeg ikke tåler noe som helst av anstrengelse nå, om det da ikke er 100% korrekt bevegelse og i sakte film. Da kan jeg klare å bli svett og andpusten. For det er egentlig intens bevegelse jeg trenger. Det er det som kan reparere nervesystemets evne til å gjøre det på egen hånd uten at jeg konsentrerer meg så veldig.

Jeg tar det som et godt tegn at jeg klarte å løpe med baken under meg da jeg måtte fange inn en hest her om dagen. Det kjentes godt. Jeg tror det går rette veien. Jeg må bare ha tålmodighet til å ikke ødelegge det lille som jeg har bygget opp.

Hanne

Så da begynte vi likegjerne med en gang vi. Pelle fikk meg til å bli med seg opp på trampolinen. Jeg friket ut og ble redd, med det gikk helt fint, jeg stoler jo veldig på Pelle. Vi skulle bare stå sammen mot hverandre og gynge rolig, mens vi vugget bekkenet, altså beveget på hofteleddet. Jeg fikk det til, og etter en stund begynte jeg å bli sliten i glut.med-området. Veldig lovende! Da fikk jeg beskjed om at leksjonen var over og jeg skulle legge meg og hvile.

Jeg hvilte, og etter en stund fikk jeg lyst til å ta en tur i kjøkkenhagen. Det tok jeg som et tegn på at kroppen ville sjekke ut det nye. Så jeg jobbet litt, og ble skikkelig god-sliten i rumpa, og ikke noe annet sted. Streng beskjed fra far om å restituere liggende, og ikke sitte, for at setemusklene ikke skulle gå tilbake til sovemodus. Rett ut på trampolinen er en bra ting. Eller med en liten dose stormlight på sofaen.

Jah. Liker å skrive positive ting på treningsdagboken.

Hanne

De siste dagene har jeg jobbet med å få løs de siste, harde musklene i nakken og underhalsen. De er ikke bare harde, de kjennes ut som stein, og er veldig vonde å klemme på. Eller, i begynnelsen er de ikke så vonde engang, men om jeg insisterer, kvitterer de med å SKRIKE av smerte.

Jeg har holdt på en stund med å løsne på dem, men så har jeg liksom tenkt at det ikke går mer, og gitt opp. Her om dagen fant jeg ut at nå skulle de til pers allikevel, og siden jeg lå rett ut med hodepine, kunne jeg jo gjøre noe fornuftig for å løsne på ting. SÅ jeg klemte og masserte på dem i flere timer. De øverste, som sternocleiomastoideus, har blitt løsere og mer medgjørlig en god stund, så jeg klarer å løfte på baksiden av hodet om jeg konsentrerer meg og får til koordinasjonen. Sternocleio'ene vil nemlig stramme seg og trekke hodet fremover i underkant. (Haken frem, bakhodet ned)

Men denne gangen fikk jeg tak i scalene-musklene, som ligger mye dypere, og som var fullstendig steinharde. Sakte, og motvillig, løsnet de og ble bevegelige. Det interessante var da, at den øverste delen av trapezius, som fester i skallen på baksiden, endelig begynte å vurdere å slippe ut. Den har pleid å stramme seg veldig, og trekker jo da også skallen nedover i bakkant, slik at nakken blir krum feil vei. (Underhals)

Når jeg får dette til, vil nakken min kunne rette seg ut, og kulen på ryggen blir borte. Dette skjer til en viss grad hver gang jeg får til å strekke alt dette, i noen sekunder av gangen. Problemet er at det er så stramt, at jeg klarer ikke å holde meg sånn lenge av gangen.

Men i går klarte jeg å strekke en god del, og fikk også til å kryste litt ut av trapezius. Veldig oppmuntrende og lovende. Og så ble jeg liggende og vri meg i hele natt med hysterisk spente og krampaktige muskler i hele nakken. Kjempevondt! Og superfrustrerende.

Men Pelle kom med de varme hendene sine og fikk det til å slappe av litt innimellom, og han sa at et aldri har vært så responsivt i alle musklene i nakken. Så det er håp! Det er jo sånn hver eneste gang jeg kommer et ørlite stykke videre, at nervesystemet får hysterisk anfall om natten, inntil det liksom har vennet seg til det nye driverprogrammet. Jaja. jeg tar det som et godt tegn. Og så skal jeg tøye mer. For jeg husker sist jeg klarte å strekke trapezius. Da ble jeg helt rett. Om det så bare var for en halvtime, før nervesystemet klappet sammen og dro meg rett ned i den gamle gørra. Jeg har klart det før, og jo flere ganger jeg klarer å karre meg over, dess større sjanse er det for å bli der.

Hanne

En ting til som jeg kjente i går: Jeg skrev jo tidligere om hvordan Pelle påsto at jeg bruker musklene stort sett eksentrisk når jeg går, det vil si at jeg ramler avgårde og forsøker å dempe støtet med eksentrisk aktivitet i musklene. Forsåvidt skal man jo det til en viss grad, men ikke bare, sånn som jeg gjør det.

I går kjente jeg virkelig for første gang at det er det jeg gjør i nakken. Jeg ramler av gårde, og nakken svaier og bølger som på en fugl eller noe, og musklene forsøker å dempe støtet, men kommer ubehjelpelig til kort. De stakkars nakkemusklene klarer jo ikke å stabilisere hele kroppen, når kjernemusklene ikke er i posisjon for å gjøre det.

Og kjernemusklene klarer det ikke, fordi den skakke nakken holder dem i feil posisjon. Jadda. Men nå er vi et skritt nærmere å få det til.

Hanne

Nåh. Her skjer det masse. Som nevnt på facebook har jeg levla. Jeg har oppnådd en slags Atletisk Kropp beta versjon. Den skrangler, feiler og koker, og må rebootes med jevne mellomrom, men den virker hovedsaklig som den skal.

Siden jeg samler all dokumentasjon om utviklingen min her, skal jeg legge inn facebook-kommentaren min i dag i et sitat. Facebook er jo litt forgjengelig i forhold.



Alt dette har skjedd nå på ganske kort tid. Spesielt morsomt er det at jeg har fått bevist for meg selv noen hypoteser vi har hatt, og noen påstander fra andre steder, som vi har jobbet etter, men ennå ikke helt følt på kroppen.

1. Correct movement is in your DNA. Det sier folka i crossfit, og jeg har trodd på dem. Allikevel har jeg ikke våget å tro på at det kan gjelde meg. For jeg ble antagelig skadet før jeg lærte å reise meg opp og gå, og jeg tenkte at nå var det for sent, for jeg har ikke noen innlært korrekt bevegelse å gå tilbake igjen til. Feil. Nå, når setemusklene er sterke nok, og panikken i nervesystemet for å knekke nakken er borte, slår de riktige musklene seg på en etter en, som om ingenting har skjedd. Det er så fantastisk at jeg nesten ikke har ord. Jeg er i ferd med å virke. Etter snart 56 år som pyse, kløne, sinke, strykejern(svømte som et)(hoppet som et også), feiting, pudding, migrenepasient, latsabb, smertepasient, utbrent og sengeliggende. Så fyrer beina riktig når de bare kommer i rett posisjon. Det er til å bli religiøs av...

2. Spenninger i kroppen som setter ryggraden i fare låser og hemmer fraspark og spenst. Det er ikke bare å fortsette med å trene, en må få bort spenningene som løser ryggraden i feil posisjon.

3. Hvis man trener videre med en slik låsning eller feil, vil man få sekundærfeil eller til og med ørtenogfjørtifeil som sementerer den opprinnelige feilen big time. Tilsynelatende kan problemet fikses med iherdig øving og trening, men uten nididig arbeid med korrekt teknikk, vil man ikke kunne unngå innøving av slike sekundære feil. Sånne tugger av innlærte feil og skader er svært vanskelige å løse opp i.

Jeg skal skrive mer om dette i noen artikler så snart jeg har mulighet.

Hanne

Jeg glemte en viktig ting. Som Pelle har gjentatt igjen og igjen, men som jeg ikke har tatt helt inn over meg:

Hvis man skal klare å bli skikkelig atletisk, kan man ikke tråkke rundt og rundt hele dagen og slite seg bare litt ut. Da får man aldri overskudd til den kraftinnsatsen som en ordentlig atletisk bevegelse er.

Derfor må man hvile seg skikkelig innimellom slagene. Derfor er det at stammer av jegerfolk har menn som ligger og drar seg hele dagen bortsett fra når de sprinter etter bytte. Derfor har toppidrettsfolkene nøyaktige regimer på restitusjon og hvile.

Og vi ryttere trener oss ved å traske rundt og møkke og bære høy ti timer om dagen, og i tillegg ri åtte hester. Pelle klarer kanskje å ri to stykker om dagen med skikkelig kvalitet, om han også skal gjøre en forskjell for den hestens nervesystem. Det er grenser for hvor mye skrangling og pusling et nervesystem kan utsettes for før det lar seg smitte.

Blir man sliten i kjernemuskulaturen og i nervesystemets balansering av kroppen, kan man glatt holde på med tusling og ramling fra knokkel til knokkel i mange timer etterpå. Men da lærer man seg bare et skadelig mønster.

Vi er opplært med et kvinnelig slaveideal, hvor det er stas å kunne krabbe rundt med hakka i åkeren i så mange timer som mulig, og lenge etter at man egentlig er sliten. Dette er snarveien til vonde hofter og dårlig rygg. Vi må innse at atletisk bevegelse krever eksplosjoner i kroppen som tar sitt. Det går an å trene opp utholdenheten i dette også, men det tar lengre tid enn mange tror, og en må våge å være mye mer nøyaktig med bevegelsen, og nazi på å ta pause når en begynner å slarke.

Hanne

I natt levla jeg enda en gang. Mens jeg sov. Eller ihvertfall hvilte mens jeg ventet på å få sove igjen.

Jeg har hele tiden hatt vondt i høyre skulder, mer eller mindre siden lenge før jeg først ble sykmeldt, og det var faktisk er kronisk betennelse i denne skulderen som fikk meg til legen først. Og så vet vi jo at det er mye som sitter fast i denne siden, ansiktslammelse, migrene (alltid på høyre side), kronisk brystbetennelse etc etc.

I natt klarte kroppen min å tvinge seg selv inn i en stilling hvor høyre skulder kom i riktig posisjon, med skulderbladet flatt mot ryggen og armen strukket ut bakover og utover. Da stakk det skikkelig i brystkassa hver gang jeg trakk pusten! Vondt var det jo, men jeg kjente jo at det var riktig, både bevisst og underbevisst. SÅ da lå jeg der da, og pustet så dypt jeg kunne, og fikk det til å roe seg litt i de anspente musklene i brystveggen. I dag er det lettere å gå rakt.

Fine ting. Kroppen min rakner sakte bort fra alle flokene som har holdt meg i feil holdning.

Og så er det helt klart at jeg skal ha hviledag i dag. Jeg klarer å kjenne det, selv om jeg ikke er ødelagt. Jippi!

Hanne

Lenge siden sist oppdatering. Det går veldig opp og ned for tiden, men det går helt klart gradvis litt mer frem enn tilbake. Jeg lærer meg å ta tilbakeslagene som en påminnelse om at jeg må lære meg å hvile.

Klarte å ri med såpass mye bæring og bakbeinsaktivitet på Promyk her om dagen, at Pelle utbrøt: "Du finner ikke på å ri passage på hesten min, altså!". Og det var akkurat det jeg prøvde på. Hihi.

Så det skjer ting. Skal skrive mer om treningen på hestenes treningsdagbøker. Men klarer ikke å sitte for lenge ved PCen uten å bli stiv igjen. Så det får bli litt skriving av gangen bare.

Hanne

Jeg har brukt masse tid i det siste på å strekke enkeltmusklene i nakken. Når nakken er så fremoverlent som den er, må den holde hodet oppe med nesten bare musklene, og i en uhensiktsmessig stilling, så alle musklene er for korte og helt, helt harde. De beveger seg nesten ikke, og er umulig å røre på når man masserer.

Dette har jeg jo skrevet masse om før, men nå har jeg innledet et langtidsopplegg, hvor jeg bruker svært mange timer hver dag på å kna på dem. Med ball, med fingrene og med hva jeg nå finner på. Jeg bruker intuisjonen, som Kelly sier, følger etter der hvor jeg kjenner at jeg trenger å løsne. Og det virker! Jeg får stadig lirket løs en og en muskel, og det som kjentes ut som en eneste hard klump, begynner nå å kjennes ut som en anatonitegning av halsen, med mange forskjellige muskler, som alle kan følges til festene sine og som ikke er klistret fast i hverandre. Tøyelige er de også.

Når jeg kommer stadig lengre i dette, kjenner jeg stadig at jeg klarer å strekke halsen litt opp og gå litt mer riktig. Det er ennå ikke i mål, for det er fremdeles mange muskler som er klistret fast og stokk stive og harde. Og halsen kan ikke strekkes ut før alle musklene er løsnet.

Men allikevel klarer jeg å gjøre endel. Jeg holder blant annet to spisse fingre hardt inn i underhalsen på hver side når jeg går, og da går jeg helt automatisk mye riktigere, og dunker ikke føttene i bakken på samme måten. Jeg blir mer balansert, og snubler ikke så mye. Helt uten å måtte konsentrere meg. Innspenning for mennesker!

Hanne

Nå har jeg kommet over på riktig side. Jeg får ikke vondt lenger av å jobbe eller ri, og jeg er mye klarere i hodet og kroppen. Det kommer fremdeles til å ta tid å få opp kapasiteten, men det går støtt og stadig bedre og bedre.

Det som virkelig har hjulpet, er å strekke nakkemusklene som beskrevet i forrige innlegg. Det er fremdeles mange av dem som er for stive og korte, og ettersom nakken blir lengre, trenger også de musklene som jeg trodde var lenge nok også å bli enda lengre. Men det er gøy, for jeg har så mye mindre vondt. Så jeg tåler litt vondt mens jeg tøyer. Dessuten blir det også mindre og mindre vondt.

Artig også at det er så utrolig mye lettere å ri riktig. Hestene er også mer fornøyd med meg. Uten at det kjennes ut som om jeg gjør noe annerledes. Jeg bare rir som jeg alltid har gjort, og så virker kroppen bedre, så hesten skjønner hva jeg mener.

Hanne