I natt har det løsnet i brystryggen og jeg klarer å puste igjennom de vonde låsningene i ryggraden mellom skulderbladene. Det gjør vondt, men det er sånn godt-vondt, sånn som når man må strekke seg veldig, så mye at det svir i musklene. Jeg er ikke helt igjennom, men det er en så stor milepæl at det må feires.
Det er tydelig at det var noe som løsnet sist gang Victoria behandlet meg. Jeg skal fortelle litt mer om hva som skjedde da.
Det var på tirsdag i denne uken at jeg fikk behandling. Jeg hadde gått og hatt vondt i nakken hele dagen, og var svært sliten og også medtatt etter å ha vært forkjøla og hatt forskjellige infeksjoner i strekk siden nyttår.
Vi har jo hatt noen behandlinger og samtaler nå, og vært innom forskjellige hendelser og forhold i livet mitt som kan ha hatt innvirkning på disse kroppslige problemene jeg har. Det har jo absolutt hjulpet, men ikke noe særlig på dette innbarkede problemet i nakken. Og jeg har jo hele tiden vært sikker på at det er nakken som er det opprinnelige problemet.
Det har også gjort at jeg har fått en stor tillit til Victoria. Jeg hadde jo tillit til henne fra før, men i dette tilfellet trengtes det noe svært grunnleggende og underbevisst, siden dette problemet så tydelig ligger svært dypt i meg. Jeg har jo vært til utallige behandlinger, og alle terapeutene får til en viss forbedring, men dagen etter er forbedringen nesten borte. Spor etter forbedringen sitter igjen, men veldig lite, og derfor går forbedringen så veldig langsomt. Musklene i nakken min kramper seg opp i løpet av natten, og trekker meg ned i elendigheten igjen. Uansett hvordan jeg bygger meg opp med puter, uten puter, og uansett sovestilling.
All min erfaring med terapeuter og trenere hjelper jo heller ikke. De fleste har bare gjort vondt verre, og hele mitt underbevisste jeg er superskeptisk til alt som er av hjelpere. Enda jeg på overflaten forsøker så godt jeg kan å være positiv og åpen. Jeg vil jo så gjerne bli bra, og vil snu hver stein for å finne veien. Og rett skal være rett, jeg har hatt svært mange gode behandlere, særlig forskjellige alternative, som kiropraktor, kraniosakral, osteopater osv som har hjulpet. Men som sagt, det har alltid glidd tilbake omtrent til utgangspunktet mellom hver behandling. Uansett, det har blitt bedre, bare veldig langsomt. Og nakken og brystryggen har låst seg igjen og igjen, selv om Pelle har hjulpet meg med å strekke ut ryggraden nesten hver dag.
Inn kommer Victoria. Hun manipulerer kjempesnilt og vennlig med kroppen samtidig som vi snakker sammen. Så jeg fortalte henne om hvordan jeg alltid har vært livredd for å knekke nakken. Og alltid har vært overbevist om at det er nakken som er roten til alt det onde. Det er alltid nakken som er vondest, det er den som sitter mest fast, det er der det alltid er vondt og krampaktig hver gang jeg ikke hører, får øresus eller migrene, eller når ansiktet virker dårligere enn det pleier.
Jeg synes jo at jeg har sutret om dette til alle og enhver, men Victoria hadde ikke hørt det før. Så vi snakket om hvordan jeg alltid har vært redd, alltid har fått whiplash hver gang jeg har beveget meg raskt og gjort plutselige bevegelser, aldri har kunnet hoppe etter stupe kråke, og utallige ganger fått kink i nakken. Hvor sint, nei rasende, jeg er på alle de gymlærerne og turntrenerne som bare har jaget meg avgårde for å hoppe mer eller dyttet meg rundt for å stupe kråke når jeg var livredd og hadde vondt. Eller rett og slett ikke klarte det uansett hvor mye de maste og hvor mange ganger jeg forsøkte.
Jeg fortalte også at jeg har tatt MR av ryggen, og at jeg har et prolaps i nakken, men at jeg ikke aner når det oppsto. Det kunne jo ha kommet når som helst av de gangene jeg fikk kink og hadde vondt lenge etterpå.
Så sier Victoria: Hva om det oppsto den første gangen du skadet nakken, og du ble redd? Kanskje det oppsto før du kan huske?
Og det slo meg som så åpenbart logisk at jeg ble flau for ikke å ha tenkt slik før.
Så jeg fortalte om den gangen jeg falt ned fra stellebordet og ned i badekaret som spedbarn. Mamma har fortalt om det mange ganger, fordi hun syntes det var en fæl opplevelse, og hun minnet meg på at jeg aldri måtte snu ryggen til barna mine på stellebordet.
Victoria sa: Hvis du skadet nakken din i det fallet, vil det være umulig å huske det bevisst, fordi det var før du fikk språk, men kroppen din husker det. Så kroppen din beskytter nakken din ved å spenne seg og motsette seg voldsomme bevegelser.
Hei og hå. Det var så logisk at jeg ble helt paff. Men hvordan få til en endring i noe som er til de grader ubevisst? Vel, Rosenmetoden er omtrent ideell for akkurat dette problemet. Fordi den snakker til kropp og sinn samtidig, og kan innvirke på problemer som sinnet har glemt, men som kroppen husker.
Så ikke spør meg eksakt hva hun gjorde. Men hun holdt rundt nakken min, og beskyttet den og rettet den ut, samtidig som vi snakket om alt det jeg har fortalt over. Og jeg fikk lov å gi utløp for all min frustrasjon og alt mitt sinne over alt det som har føltes som overgrep fra trenere, gymlærere og andre, og gråte for det lille redde barnet som var så ødelagt i kroppen. Det var godt å gråte. Det er alltid godt å gråte ut om dette, også når Pelle strekker og drar i kroppen, og det gjør vondt. For det hjelper, mens tradisjonell trening gjør det bare verre.
Så sa hun de forløsende ord. Vi snakket om hvordan vi kan kommunisere med det lille spebarnet Hanne, som fremdeles ligger der inne i meg et sted og er livredd for å rette ut ryggen?
Jeg sa: Det kjennes som om det er en diger mur der inne i psyken, som sperrer, og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme igjennom den.
Victoria sa: Kanskje de på den andre siden kan hjelpe deg?
Og akkurat da, som i et blaff, så jeg en glad gjeng med lysende barn på baksiden av muren, som forsøkte å hakke hull i den.
Jeg ble helt paff. Det var et helt tydelig mentalt bilde, nesten som om jeg kunne se det rett foran meg. Vi ble enige om at dette var bra, og at via mentale bilder kunne jeg snakke med det lille barnet. Jeg tenkte endel på disse små barna hele resten av dagen.
Neste dag var bildet av barna borte for meg. Det kjentes litt rart og tåpelig, og jeg ble litt oppgitt igjen. Enda en behandling som ble borte mens jeg sov. Det redde spebarnet hadde tatt over enda en gang. Så jeg har ligget på sofaen min og pleiet halsinfeksjonen min, og vært slapp og elendig. I går hadde jeg kjempevondt i hodet, og måtte dope meg skikkelig med rødvin. Ikke noe godt grunnlag for helbredelse i det hele tatt.
Og så har jeg våknet ørten ganger i natt og kjent på at jeg puster igjennom låsningen i brystryggen, den som ALDRI vil åpne seg. Det strakk og sved, men bare som om jeg var støl, og det kjentes godt. Jeg SOV, og det ble bedre av seg selv. Det har aldri skjedd før.
Mens jeg skriver nå, klarer jeg å sitte rett i skuldrene og med hodet opp, uten egentlig å streve så veldig mye. Må konsentrere meg, men det er ikke umulig.
Hm. Kanskje jeg også er slik som hestene, at jeg må bli så svak og slapp at kroppen ikke kan slåss i mot før jeg kan endre meg. Og kanskje de glade barna på den andre siden av muren endelig fikk tak i meg. Så jeg ikke lenger var redd.
Nuvel. Jeg garanterer at jeg ikke kommer til å klare å hoppe rundt ubesværet med en gang. Det må nok trenes. Men nå er det kanskje mulig. Den låsningen i brystryggen har vært forferdelig vanskelig, og innvirket så mye på bevegelsen at det er vanskelig å forklare det kort. Et lite eksempel er at jeg med låsning klarte bare så vidt å løfte 50 kg i markløft, mens jeg klarte 70 kg rett etter at Pelle strekte ut den låsningen.
Det skal nok også mer behandling til. De barna skal slippe ut, og de skal få lov til å være glade.
I mellomtiden er det jo veldig deilig å kunne puste litt.
Hanne
_________________ Paradox is a pointer telling you to look beyond it. If paradoxes bother you, that betrays your deep desire for absolutes. The relativist treats a paradox merely as interesting, perhaps amusing or even, dreadful thought, educational.
Frank Herbert.
|